Klare tall

For noen år siden spurte en venn om jeg likte best å være barn eller å være voksen.

Illustrasjon av Finn Graff
(Illustrasjon: Finn Graff)

Jeg svarte at jeg hadde nok vært voksen hele livet. Han forstod det godt. Det hadde han også vært, men han ønsket at han var mere barn. Så han gjorde sitt beste for å ta igjen, ved å le av de absurde sidene ved voksenlivet. Han lo nesten alltid.

– Jeg fikk en sykkel til tiårsdagen. Den hadde små hjul og lang setestang, slik at den skulle kunne vare. Det var den sykkelen jeg fikk, sa jeg alvorlig ved middagsbordet. Utenfor sirkulerte noen treåringer på strømlinjeformete sykler uten pedaler. Jeg ville gi neste generasjon noe de kunne tenke over.

Barna så på meg med åpen munn. Jeg skjønner at jeg begynner å bli gammel når mine betraktninger om transportmidler avføder tomme ansiktsuttrykk. Da jeg var ti år, tenkte jeg ikke sånn. Jeg tenkte at ti år var den beste alderen, sykkelen var min frihet, min billett ut i verden og mer hadde jeg ikke bruk for. Etter en stund malte jeg sykkelen med sølvfarge så den ble enda finere. Til og fra skolen, spillingen, noen venner som bodde litt unna, til og med kino en gang iblant: kombisykkelen og jeg. Jeg vet ikke hvor den ble av til slutt, kanskje den ble stjålet og endte i elven etter at jeg hadde flyttet hjemmefra.

«Når de har solgt tre hundre lodd, kan de stoppe.»

Dette tenkte jeg mens jeg tygget videre på min dype innsikt om levestandarden før og nå. Barna her er imidlertid store nok til å gjennomskue skjulte hint om nøysomhet og totalt irrelevante sammenligninger med gamle dager.

– Hvor er isen?

– Vi hadde dessert en gang i uken.

– Har du sett telefonen min? Kan du ringe den?

Jeg stoppet meg selv lenge før jeg kom til at den gangen var det fire års ventetid på telefon og det var fordi Gerhardsen hadde sagt at mangel på telefon var fornem nød. Jeg er tross alt ikke helt fjern.

Forsøket på en samtale ble avbrutt av at det ringte på døren. Jeg åpnet opp og skrev navn og adresse på listen til en åttendeklassing som skulle til Berlin neste år.

Det er ganske mye som må kjøpes og selges per ungdomsskole for å få gjennomført årlige klasseturer. To–tre hundre elever, femten–tjue lærere og dobbelt så mange foreldre, det må være millionbeløp som flyttes rundt i form av stabler med dopapirruller, kaker, vafler og plastsekker med tomflasker.

Noen ganger ringer barn som skal på fotballeir på døren. Tjue lodd for førti kroner. Når de har solgt tre hundre lodd, kan de stoppe. Om ikke det akkurat er et fag på skolen, lærer barn i alle fall økonomi gjennom dugnadsarbeid. Gangetabellen blir mer nødvendig også, når den handler om seks dager i Berlin.

Jeg gikk tilbake til middagsbordet. Isen var spist opp. Barna var gått fra bordet, til telefonene. Småbarna utenfor var i sandkassen nå. En av dem hadde plaster i pannen. Det er ingen spøk å komme seg gjennom barndommen. Vil man ha noe å le av, må man kanskje vente til man blir voksen.•