Stikk innom

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv, skrev Arnulf Øverland. Jeg mener du tåle så inderlig vel. Du må tåle andre menneskers smerte og lidelse.

Anne Kristine Bergem er psykiater og forfatter av flere fagbøker for barn og voksne.

(Foto: Paal Audestad)

Vi skal gripe inn når andre lider urett. Men vel så viktig er det å kunne tåle å være til stede for et annet menneske i de situasjonene hvor vi ikke kan løse den andres problem eller fjerne den andres smerte.

Vi må være der, vi må «stå i det» og holde ut.

Da jeg var turnuskandidat for nesten 20 år siden, ble jeg kjent med en alvorlig kreftsyk kvinne. Hun hadde en avtale med sykehuset om at hun selv kunne bestemme når hun trengte innleggelse. Vi hadde mange gode samtaler i løpet av de månedene jeg arbeidet ved avdelingen. Noe kvinnen sa, festet seg i hukommelsen min. Hun fortalte meg at overlegen på avdelingen sluttet å komme innom henne på visitten den dagen det ikke lenger var helbredende behandling å gi. Hvorfor han sluttet å gi kvinnen oppmerksomhet, syntes uforståelig. Jeg grunnet mye over hendelsen i etterkant.

Det er vondt å se at andre lider. Mange kjenner ubehag ved å være vitne til at andre mennesker gråter. Det er noe nakent og sårbart over et menneske i nød, og mange føler seg beklemt over andres følelsesuttrykk. I møtet med et menneske som lider uten at det er i vår makt å lindre, eller i møtet med noen som har et problem vi ikke kan løse, konfronteres vi i tillegg med vår egen maktesløshet. Det er et kjent fenomen fra ulykker og kriser at det går best med dem som har konkrete oppgaver og vet hva de skal gjøre i situasjonen. Mestring er bra for oss. Det betyr altså at det er en større påkjenning å være til stede i en krise uten konkrete oppgaver eller mulighet for handling.

Både som lege, som pårørende og som venn har jeg møtt mange mennesker med langvarige sykdommer eller andre livsutfordringer. Som mor har jeg også måttet erkjenne at de utfordringene mine barn møter i livet sitt etter hvert som de blir eldre, sjeldnere og sjeldnere er i min makt å løse.

Da barna var små, kunne et sammenrast legotårn framkalle tårer. Det skulle ikke mer til enn å hjelpe til med å få klossene på plass igjen for at livet igjen var bra. Når barna ikke trives med seg selv eller på skolen, er det vanskelig å vite hva man skal gjøre, og det er lett å kjenne følelser som fortvilelse og avmakt.

«Mange føler seg beklemt over andres følelsesuttrykk.»

De dagene man har reddet et liv eller løst noens problemer, er gode dager. Det å stille opp for noen og gjøre en forskjell er tilfredsstillende. Vi føler oss bra.

Mange dager kan vi ikke hjelpe noen. Enten fordi det ikke er i vår makt, eller fordi oppgaven vil være for stor for oss i kombinasjon med livet for øvrig. Følelser som dårlig samvittighet, skyld, skam, hjelpeløshet og utilstrekkelighet kan melde seg. Ubehagelige og vanskelige følelser å kjenne på. Skamfulle følelser å snakke om.

Mange vil derfor – som overlegen i min historie – velge bort hele situasjonen. Å tåle en annens lidelse når det ikke kan gjøres noe, blir for tøft. Vi har faktisk uttrykk som legitimerer mangel på handlingsmuligheter som et endepunkt for vår deltakelse. «Jeg gjorde alt jeg kunne», eller «Det var ikke mer jeg kunne gjøre». Slike utsagn høster ofte anerkjennelse og klapp på skulderen.

Har du noen gang sagt «Det var ikke mer jeg kunne være»? Sannsynligvis ikke.

For det er alltid mulig å være til stede for noen. Også når man ikke kan fikse noe. Gjennom tilstedeværelse viser man at den som har det vondt, ikke trenger å gå gjennom det som er smertefullt eller vanskelig alene.

Det krever mot og styrke å være til stede for noen uten å ty til handlinger. Både tålmodighet og utholdenhet må til skal man tilby sin tilstedeværelse og oppmerksomhet.

Et menneske som strever eller lider, trenger å bli møtt av noen som tåler. Mennesker trenger noen som er der også når det ikke er noe å gjøre.


Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.

Vipps: 12137