Dagbok om dobbeltliv

– Å skrive har vært en måte å overleve på. Selvmordstankene var i ferd med å overmanne meg, sier svenske Ann Heberlein, som har skrevet bok om å leve med bipolar lidelse.

Ann Heberlein, forfatter
(Foto: Paal Audestad)

«Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve» er tittelen på boka, som baserer seg på Ann Heberleins dagboknedtegnelser i to sommermåneder i 2008. Bare navnene på personene som omtales, er endret. Forfatteren forteller at det har kostet henne en del å utlevere sine egne tanker til leserne.

– Jeg har innimellom angret på at jeg har sluppet så mange mennesker inn i mitt innerste. I tillegg har jeg fått uendelig mye smerte fra lesere som respons på boka. Men vissheten om at dagboken har hjulpet mange mennesker, veier opp for ulempene, sier Ann Heberlein.

Vellykket ytre

I boka forteller hun om en hverdag preget av stor fortvilelse og uro. Utad er jeg-personen velfungerende: en høyt profilert og produktiv akademiker, med doktorgrad i teologi og etikk, vakker, ulastelig antrukket og med mann og tre barn. Bare de nærmeste kjenner til den andre Ann: oppturene, nedturene og ikke minst angsten, som innimellom truer med å ta knekken på henne. Med jevne mellomrom må hun oppsøke psykiatrisk legevakt.

Boka forteller om et slags dobbeltliv: I bil på vei til et planlagt selvmordsforsøk svarer hun på mobiltelefonen, river av et intervju på autopilot om nettopp selvmordet, som også opptar henne som forsker, og kjører videre – fortsatt innstilt på å ta sitt eget liv.

– Etter at jeg skrev boka, har jeg forstått at det er mange som lever samme type liv som jeg selv lenge gjorde. Vi fungerer tilsynelatende ute i verden og skjuler at vi har en bipolar lidelse. Vi gjør oss usynlige. Det er fortsatt så mye skam forbundet med bipolar lidelse. En homofil venn gratulerte meg med boka og at jeg endelig hadde kommet ut av skapet. Han hadde rett. Endelig kan jeg stå fram og være hel. Jeg trenger ikke lenger å være redd for å bli avslørt.

Ikke hans feil

Ann Heberlein forteller at hun har fått mange positive tilbakemeldinger på boka. Særlig viktig var det for henne at mannen og barna syntes det var i orden at hun utleverte også vanskelige temaer som selvmordstanker og utroskap.


– Jeg har vært gift med samme mann i 17 år. Det krever enormt mye forståelse å ha en relasjon til en person med bipolar lidelse. Det er vanskelig å skille det mennesket man kjenner fra sykdommen. Og det er vanskelig stadig å bli valgt bort. Mange av oss som har bipolar lidelse, har hele tiden en følelse av at vi må ut «og fly». Min mann har forstått at det ikke er hans feil når jeg ikke er lykkelig.
Ann Heberlin forteller at barna har fått enkelte kommentarer fra mennesker som synes synd på dem etter å ha lest boka.

– Det har de mislikt sterkt. De kjenner til sykdommen min og vet at det ikke er deres feil når jeg er dårlig. Etter å ha lest boka har også moren min endelig forstått at hun ikke har skylden for at jeg har slitt så mye gjennom livet.

Som epilepsi

Ann Heberlein er opptatt av at bipolar lidelse er en kronisk sykdom.

– Dagboknotatene er skrevet i en periode da jeg var syk, men jeg er jo frisk mesteparten av tiden. For meg er det livsviktig å ta medisiner. Jeg betrakter det som om jeg har epilepsi. Tar jeg medisin, så får jeg stort sett ikke anfall. Med årene har jeg også forstått hvor viktig det er å ta medisinene – også når jeg har det bra, for å unngå de destruktive periodene, sier Heberlein. Hun beskriver følelseslivet til en som har bipolar lidelse til å befinne seg på en skala fra én til ti, mens skalaen for andre er fra én til tre.

– Det er klart det kan være fantastisk å føle så sterkt. Det er som å befinne seg i en evig tenåringstilstand. Oppturene gir rom for masse kreativitet, selvtillit og sexlyst. Baksiden av medaljen er at man aldri klarer å hvile. Tankene tar aldri pause. Jeg har skrevet store deler av doktoravhandlingen min og produsert masse bøker og artikler i perioder jeg har vært høyt oppe. Men prisen har vært altfor høy, sier Ann Heberlein.

I boka omtaler hun det psykiatriske akuttmottaket i Lund i Sverige som en viktig trygghet i tilværelsen.

– Jeg har utelukkende blitt møtt med respekt når jeg har trengt hjelp. Mange mennesker ser for seg «Gjøkeredet» straks det er snakk om psykisk sykdom, men min erfaring er at de ansatte gjør sitt ytterste for å hjelpe.

Passelig porsjon angst

Ann Heberlein beskriver en telefonsamtale hun har med mannen hun på det tidspunktet har et forhold til. Han forteller fra en forfatterkongress i Oslo hvor han har møtt mennesker som «svømmer i oseaner av angst og blod». Når hun svarer at hun selv har så sterk angst at hun ikke orker å leve lenger, skifter han raskt samtaleemne.

– I vårt samfunn er det som om man ikke vil vite om svakhet, smerte og lidelse. Skal man ha angst, bør det bare være en spiselig, passe porsjon angst. Folk ønsker ikke å forholde seg til den skremmende, virkelige angsten, den som gjør at man mister kontrollen. De tror den er smittsom.

– Hvorfor er det slik?

– Mange er nok redde for mennesker som mister kontrollen. Det kan tvinge dem til å måtte konfronteres med og stille vanskelige spørsmål også ved sitt eget liv, sier Ann Heberlein.

– Hvordan har du det selv nå?

– Jeg har det bra. Å ha satt følelser og tanker ned på papiret har hjulpet meg med å forstå meg selv bedre. •