En time av gangen

Jeg legger ikke merke til dem idet jeg dumper ned foran dem på den eneste ledige setet i bussen. Ved siden av meg sitter en kvinne med blikket stivt rettet framover. Vil ikke forstyrres. Akkurat som meg. Perfekt. Tjue minutter timeout mellom jobb og hjem.

Graff-illustrasjon
(Illustrasjon: Finn Graff)

Så begynner de bak meg å snakke. Det er en jente og en gutt, kanskje i slutten av tenårene.

– Hjem kan jeg i hvert fall ikke dra. Det er helt utelukket. Moren min skjønner jo ingenting av dette, sier hun.
– Nei, det høres ut som en dårlig idé. Er det ikke noen andre du kan dra til? spør han.
– Ikke som jeg kommer på akkurat nå, sier hun og sukker tungt.
– Sånn som jeg har det nå, er det eneste jeg kan gjøre å ta en time av gangen, sier hun.

«Jeg stirrer framfor meg, prøver å se uanfektet ut, men konsentrerer meg om å få med det de sier.»

Jeg spisser ørene. Én time av gangen. Ikke én dag av gangen, men én time. Hva kan det være? Er noen ute etter henne? Jeg stirrer framfor meg, prøver å se uanfektet ut, men konsentrerer meg om å få med det de sier. Innimellom snakker de for lavt, men det meste de sier, fanger jeg
opp.
Telefonen hennes ringer, og hun ber ham ta den. Han svarer kort og avvisende: «Nei, men jeg er sammen med henne og passer på henne nå. Ja, hun sov hos meg i natt. Nei. Hun vil ikke snakke med deg nå.»
– Nei, moren min har du ikke lyst til å treffe, sier hun.
Hunsier at det bare kommer dritt ut av munnen til moren. At man må la det hun sier, gå inn av det ene øret og ut av det andre. Er han i stand tildet? Ja, det tror han at han skal klare. Men det er vel ikke noen god idé å utsette seg for det akkurat nå, konkluderer de sammen.
– Jeg vil jo ikke være på legevakta heller og måtte dele rom med en fremmed.
Da tar jeg heller en madrass og legger meg ut i gangen. Og der er det jo alle slags folk, sier hun.
– Vi finner en løsning, sier han.
Så blir det stille en stund. Legevakten? Om hun skulle vært på legevakten, hvorfor er hun ikke der, men på bussen? Hun ved siden av meg stirrer rett framfor seg, som før. Men jeg kan se at også hun er skjerpet og prøver å få med seg samtalen bak.
– Tror du jeg kan få overnatte hjemme hos deg en natt til? spør kvinnestemmen. Han trekker på det. Tror kanskje ikke at det går. Foreldrene hans vil kanskje ikke like det. De har jo nettopp blitt kjent.
– De vet jo ikke hvordan du har det, sier han.
– Ingen som ikke har opplevd det selv, vet hvordan jeg har det, sier hun, gjentar at alt hun kan gjøre, er å ta en time av gangen.
Men så sier han at han jo nettopp har vært der hun er. Jeg mener han sier at også han har slitt med selvmordstanker. At han hadde noen tøffe år. At de hjemme ikke vet hvordan han hadde det. Men at han er over det verste nå. At nå går det bra.
– Det er jo derfor jeg prøver å hjelpe deg, sier han.
–Tusen takk, sier hun, stille.
– Nå går vi til en kompis av meg og så prøver vi å finne ut hva vi gjør, sier han.
– Er du sikker på at jeg kan bli med dit? spør hun.
– Ja, helt sikker. Der er det alltid åpent hus. Vi finner en løsning, sier han.
På neste holdeplass skal de av. Både hun ved siden av meg og jeg snur oss diskret for å få et glimt av de to. To helt vanlige unge mennesker midt i hennes drama i hverdagsrushet.
– Jeg krysser fingrene for at han er den rette til å støtte henne akkurat nå, sier jeg til hun ved siden av meg, og hun nikker intenst. – Det samme tenkte jeg, sier hun.

Gjennom kvelden tenker jeg på den unge kvinnen og håper inderlig at hun kommer seg gjennom denne krisen. En time av gangen. •