– Kreativ galskap får verden framover

– Jeg er nesten litt stolt over å ha diagnosen bipolar lidelse. Ofte er det kreative og intelligente personer som har denne diagnosen. Vi trenger gale som ser verden på en litt annen måte, sier Rigmor Galtung,som nå har skrevet bok om sitt liv.

Breddebilde av Rigmor Galtung ved gul vegg

GI HÅP

- Jeg skrev ikke bok for å drive egenterapi, men fordi jeg vil hjelpe andre. Det er ekstra viktig at man står fram hvis man er litt kjent, sier Rigmor Galtung.

(Foto: Linda Bournane Engelberth)

Komiker og skuespiller Rigmor Galtung (41) kommer ut på trappa hjemme på Kampen, og hilser overstrømmende. På armen har hun hundevalpen Nemi, som hun kjøpte samme dag som hun ble utskrevet fra psykiatrisk avdeling. Det er bare noen dager siden.

– Jeg har diagnosen bipolar lidelse II. Gudskjelov er jeg ikke manisk! Jeg har et energinivå over gjennomsnittet, men det er ikke sykt, det er min personlighetstype. Alltid når jeg er blitt frisk av en dyp depresjon, er jeg vanvittig glad den første tida, sier hun.

I den nyoppussede leiligheten går hun rundt i høyhælte, svarte støvletter med snøring, setter seg ned en liten stund, reiser seg igjen like etterpå. Hun fleiper om sykdommen og ler en skrallende latter, forteller om den forestående ferieturen til Sicilia, der oldefaren kom fra, og tar seg en røyk under vifta i kjøkkenkroken.

Hun er mest kjent for sin parodi av Gro Harlem Brundtland.

– Jeg har hatt mye hjelp av Gro, også når jeg har vært langt nede. Gro har fått meg til å stå opp om morran, sier hun og «blir» Gro: Du må ta deg sammen, sier hun på Gro-vis. 

Kjendisers fordommer

– Hvordan var det å bli syk og være en offentlig kjent person?

– For å være ærlig så har jeg møtt de største fordommene i min egen bransje. Man er veldig redd for å snakke om problemer, kanskje er noe av grunnen at man frykter å ikke få oppdrag. Da jeg ble syk første gang for ti år siden, ble jeg skjermet på sykehuset, fordi personalet ikke ønsket at andre pasienter skulle bli urolige over å se meg, og fordi jeg skulle beskyttes mot nysgjerrige. Men nå er jeg ikke så kjent som jeg var den gangen, jeg har ikke hatt de store jobbene etter at jeg ble syk. Jeg kan ikke si at det bare handler om fordommer, det kan også komme av at jeg var lenge borte på grunn av sykdom.

Rigmor Galtung tar opp valpen på fanget og koser med den.

– Men jeg har masse oppdrag nå. Jeg lagde tv-reklame i går, og jeg reiser rundt med et minishow sammen med pianisten Jon Rørmark, som jeg har kjent siden jeg startet som artist. Og jeg holder foredrag for næringslivet, på arbeidsplasser og i helsevesenet. Dessuten er jeg utdannet vernepleier, og får brukt mine kreative evner i den bransjen også.

Rigmor Galtung, med hundevalp på fanget.
(Foto: Linda Bournane Engelberth)
«Jeg har møtt de største fordommene i min egen bransje.»

En mørk kjeller

Ironisk nok ble Rigmor Galtung syk rett før boka hennes «Fullt lys og stummende mørke» skulle lanseres i høst.

– Jeg brukte til sammen fire måneder på å skrive boka. I sommer hadde jeg ikke ferie, jeg pusset opp leiligheten og jobbet som vernepleier, og som skuespiller. Jeg dubber en del roller i tegnefilmer. Rett før jeg ble syk, fikk jeg Gamle Oslos kulturpris. Jeg var allerede på vei ned i kjelleren, så jeg er langt mer glad for prisen nå enn da jeg fikk den.

– I boka beskriver du hvordan depresjonen kan komme snikende. Er bipolar II en lumsk sykdom?

– Jeg merker at jeg blir tung til sinns og bekymrer meg mye, og i løpet av noen dager er jeg i en kjeller uten trapp. Jeg slutter å spise, slutter å sove, har mye angst. Så er jeg sikker på at jeg ikke kan noen ting, at jeg ikke har penger, enda jeg har tusenvis på kontoen – og at alt kommer til å skjære seg. Denne gangen sa venninna mi ganske raskt at vi måtte dra på legevakta. Det førte til at jeg ble fortere frisk igjen, sier Galtung. 

Skilsmissebarn

I «Fullt lys og stummende mørke» forteller hun om oppveksten på Skjetten, om foreldrenes skilsmisse, at hun som den eldste i søskenflokken på tre fikk angst da hun var elleve år, og etter en tid ble sendt til psykolog.

– Ingen visste om sårbarheten min den gangen. Barn får angst som uttrykk for depresjon, angsten er et signal om sorg og tap. Det hadde jo ikke vært noe bråk hjemme hos oss, og enda skulle mamma og pappa skilles! Da var verden helt skrudd i mine øyne.

For ti år siden, da hun ble syk for første gang, var hun blitt skilt like før.

– Sønnen min var tre år. Han var så liten at han ikke husker det. For 30 år siden var skilsmisser en sjeldenhet i forhold til i dag. Det aller viktigste er at barn blir fortalt at det ikke er deres skyld. Jeg trodde det var jeg som tok for mye plass, at det var derfor foreldrene mine skilte seg.

Galtung peker også på hvor viktig det er at foreldrene samarbeider godt etter skilsmissen.

– Sønnen min reiser rett til faren sin hvis jeg blir syk. Ellers bor han hos meg og er hos faren annenhver uke. Jeg har alltid dårlig samvittighet overfor sønnen min når jeg har vært syk. «Men mamma, du er syk, og så blir du frisk igjen», sier han.

– I boka skriver du at du bestandig har ønsket å være flink pike?

– Ja, jeg trodde jeg kunne fikse alt bare jeg tok meg sammen. Fortsatt kan jeg oppleve at noen ber meg ta meg sammen. Det kan du ikke si til noen som har vrangforestillinger. Det er helt bortkastet. Jeg håper vi snart kommer dit at vi ser på bipolar lidelse som en hvilken som helst annen sykdom. Det handler om kjemi, om biologi, om vår hjerne. Du kan si jeg har en liten hjernefeil. Kanskje er det lettere å skjønne at dette er en sykdom på linje med fysisk sykdom når en tenker slik på det. Det trengs en statusheving av psykiske lidelser.

Det siste tabu

– Hvilke råd har du til andre som får psykisk lidelse?

 – Jeg er opptatt av åpenhet, at man skal tørre å si hva det er man feiler. I Norge har vi vært flinke til å sette psykisk helse på dagsordenen de siste årene. Men det er fortsatt tabu rundt elektrostimuleringsbehandling, ECT, som på folkemunne blir kalt elektrosjokk. Kanskje er ECT det siste tabu?

Hun skriver en del om ECT i boka. Dessuten har psykiaterne John Erik Berg og Tormod Huseby bidratt med hvert sitt kapittel om ulike behandlingsformer, blant annet om ECT.

– 80 prosent av dem som får ECT, blir friske av depresjonen, langt flere enn de som får legemidler og terapi. Jeg har gått opp 30 kilo i vekt etter at jeg begynte å ta legemidler. Det er først etter at jeg fikk ECT at jeg føler en ro i forhold til sykdommen.

– Har du opplevd et vendepunkt i denne prosessen?

– Jeg har gått i terapi i en årrekke, hos ulike psykologer og psykiatere, men jeg tror faktisk det er ECT som har vært et vendepunkt for meg. Det er som om hodet mitt blir ristet på plass. Litt sånn: Hvor var vi? sier hun, rister på hodet og sperrer opp øynene. Og ler. •