Barnet har ikke selv ord for sine opplevelser, men ser følelsene speilet i mors ansikt. Gradvis lærer barnet om sammenhengen mellom indre følelser og ytre uttrykk, og rustes for møtet med verden.
Når vi er glade, smiler vi. Men det er også slik at når vi smiler, blir vi glade. Kropp og sinn henger sammen. Undersøkelser gjort på skuespillere som skulle spille ulike roller og vise forskjellige ansiktsuttrykk, viste at skuespillerne faktisk følte de følelsene de uttrykte, og ikke bare utenpå.
I møte med andre mennesker er det naturlig å speile de andres følelsesuttrykk. Når noen er triste, inntar vi gjerne en spørrende, bekymret holdning, mens når noen ler høyt av glede, er det lett å la seg rive med. Latter smitter, det gjør gjesping også. Når noen i nærheten gjesper, viser det seg at jo nærmere man er knyttet til personen, desto lettere er det å begynne å gjespe selv.
Noen melder seg ut av den følelsesutvekslingen. Det er ikke en bevisst utmelding, men en bivirkning av jakten på ungdom og skjønnhet. Ved å lamme ansiktsmuskulaturen med botulinumtoksin (Botox) rammes mimikken. Ønsket om å fjerne rynker, bulldogkjaker og andre livslinjer og folder i fjeset gjør at man innskrenker muligheten til følelsesmessig kontakt med seg selv og andre.
Uten ansiktsmimikk kan vi ikke speile andre menneskers følelser. Når
vi ikke speiler andres følelser i vårt eget ansikt, forstår ikke hjernen
vår hva som skjer. Hjernen er blind og trenger bevegelser i
ansiktsmuskulaturen for å sende riktige signaler som utløser reaksjoner,
som igjen gjennom kompliserte mekanismer gir oss ulike følelser.
Når man møter en annen og smiler, vil smilet som gis tilbake, være i
samme størrelsesorden som det smilet man selv sender av gårde. Et stort
og hjertelig smil gjengjeldes ofte med et like stort og hjertelig smil.
Går man omkring med et stramt maskeansikt, vil man få stramme ansikter
tilbake, noe som ikke stimulerer til bevegelse i ansiktet. Hjernen ender
opp med å tro at man er alvorlig eller sur og responderer på det.
Dermed er man inne i en ond spiral hvor humøret synker. Man blir altså
ikke bare glatt i fjeset av Botox, man blir også slettere når det kommer
til empati, innlevelse og evne til å kommunisere godt med andre
mennesker. Utvisking av rynker er ikke så bra for den psykiske helsa.
For noen år siden, i forbindelse med hendelsene 22. juli 2011, var
jeg på tv noen ganger og i noen aviser. Alle bildene var tatt mens jeg
snakket om svært alvorlige temaer. Jeg hadde rynket panne med en kraftig
nyve over neseroten og lett mysende øyne. Da jeg så dem, tenkte jeg at
jeg hadde sett mye penere ut dersom jeg klarte å holde ansiktet i
roligere folder slik at ansiktet var glattere. Øyelokkene mine hang
veldig ned over øynene. En jeg snakket med om det, sa: «Det gjør at du
ser engasjert ut. Det er det som er viktig.» Jeg forstod at det var helt
riktig. Sånn ser jeg ut når jeg er engasjert. «Sinnarynken» ble omdøpt
til «engasjementsrynken».
Ungdom som biologisk tilstand er et forbigående fenomen. Alle blir
eldre. Huden mister elastisitet og blir slappere. Slik har det vært til
alle tider. I vår kultur er vi så heldige at vi kan regne med å bli
gamle også. Det er mange land i verden som har betydelig lavere
levealder enn hos oss. Det betyr at vi kan regne med å være rynkete
mesteparten av livet prosentvis. Er det meningsfullt å bruke store
mengder penger og tid på å utsette utviklingen noen år? Er det
hensiktsmessig å arbeide for å skaffe seg ansikter som gir oss mindre
kontakt og følelsesmessig utvikling med andre mennesker?
Spørsmålene mine er selvsagt retoriske. Svaret er nei.
Emojis er blitt en del av skriftspråket vårt. De tillegger ordene
våre følelsesinnhold når vi kommuniserer ved hjelp av elektroniske
hjelpemidler.
Hvis vi lar rynkene våre få utvikle seg og bevarer
ansiktsmimikken, har vi fra naturens side det verktøyet vi trenger for å
formidle og utveksle følelser med andre i virkeligheten. •
