Under koronapandemien var det mange som savnet klemmer og fysisk kontakt. De færreste opplevde albuekontakt og sko-mot-sko som en god erstatning. Savnet av hudkontakt er lett å forstå. Berøring er en viktig og naturlig del av det å være menneske.
Huden er vårt største sanseorgan, og berøring er en av våre fem sanser. Ved berøring sender nerveceller i huden signaler til hjernen som igjen utløser en positiv respons. Blodtrykk og puls senkes og stresshormoner reduseres. Berøring utløser aktivitet i nerveceller som kan være med på å blokkere eller svekke smertestimuli. Berøring kan også gi en opplevelse av menneskelig nærhet.
Å bli tatt på i en trygg situasjon av et menneske man ønsker å bli berørt av, er en god opplevelse. Behovet for berøring er til stede hele livet. Sykdom, funksjonsnedsettelse eller alder påvirker ikke hudens følsomhet eller nervesignalenes evne til å utløse behagelige responser. Fravær av berøring kan bidra til angst, stress og depresjon. Gode berøringsopplevelser forutsetter at menneskene i nærheten er i stand til, og villig til, å by på fysisk kontakt og at den som er mottaker ønsker kontakten. Rammene for kontakten har betydning og det samme gjelder rollene til dem som har kontakt.
I lindrende medisin, på hospice og i sykehjem har det i lengre tid vært økende bevissthet på betydningen av berøring. Noen steder tilbyr kroppslig stimulering, lett massasje og andre former for berøring. Personer som er innlagt i psykisk helsevern vil også være omgitt av mennesker som er på jobb, ikke egne familiemedlemmer og venner. Men her er berøring et vanskeligere tema. Mitt inntrykk er at de fleste ansatte i psykisk helsevern fremdeles har hatt lite om berøring i sin utdanning og føler seg usikre på hvordan berøring kan foregå. Sannsynligvis er mange redde for negative reaksjoner, for å bli misforstått eller være grenseoverskridende.