Gull og galskap

Verden har gått langt videre siden Tove Ditlevsen skrev Ansiktene i 1968.

Bilde av Tove Ditlevsen

Tove Ditlevsen

(Illustrasjon: Forlaget Oktober)

Men menneskenes psyke forandres aldeles intet i alle dager, for å parafrasere Sigrid Undset. Derfor er den fortsatt inntrengende god lesning.

Hovedpersonen er forfatter og altså ligner en del på forfatteren. Ektemannen hennes har et forhold med hushjelpen, og hun overmannes av sjalusi og forlatthet. Hovedpersonen får psykose og blir tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus. Beskrivelsene av sykehuset er nok ikke så oppdiktet. Hverken omgivelsene, sykepleierne eller legene bidrar særlig effektivt til tilfriskningen. Siden hun er så bråkete, flytter de henne inn på et baderom, fordi det fins ikke enerom. Siden hun skader seg selv, legger de henne i belter og medisinerer henne så hun i alle fall blir rolig og sover. Mye av denne behandlingen fins ennå, vil nok mange si, over femti år etter. Når vi leser romanen i dag, er det kanskje mest slående hvor lite interessert leger og personale er i årsaken til psykosen. Avstanden mellom pasienter og ansatte er enorm. Dette, og en klokkertro på at passivitet og ensomhet er den beste kuren, er det mest historiske trekket ved romanen.

Men som nevnt, havarerte ekteskap og hallusinasjoner er tidløse. Tove Ditlevsens skrivekunst likeså. Det nærgående portrettet av en kvinne som riktignok utad er vellykket, men som kjenner seg som fullstendig mislykket selv, skal man være ganske forsteinet for ikke å bli grepet av. Romanen er dessuten pepret av Ditlevsens mangfoldige metaforer og språklige overraskelser, som «… og angsten slo igjen ned over henne som haukevinger over en hønsegård». Teksten er til å bli glad av, selv om temaet er alvorlig og smerten er synlig. •

Vipps: 12137