Kjære helseminister!

Den norske psykiatrien har de siste årene fått mye kritikk, og det på sin plass. Problemene er mange, og det er lov å være forbanna, det har jeg vært mange ganger. Men uten helsevesenet og psykiatrien hadde jeg ikke vært her i dag, og det er jeg langt i fra alene om.

Illustrasjonsbilde av ung kvinne som orker spise
(Illustrasjonsfoto: Shutterstock)

Jeg har vært innom alle instansene. Helsesøster, fastlege, psykiatriske sykepleiere, spesialhelsetjenesten, BUP og innleggelse. Første-, andre- og tredjelinje liker jeg å kalle det. Da er det litt lettere å forstå. Uansett, helt fra jeg oppsøkte helsesøster og frem til jeg ble innlagt, opplevde jeg at folk ville mitt beste, at de ville hjelpe. Det var ikke mangel på omsorg som var problemet. Det var mangel på kunnskap. Kunnskapen rundt spiseforstyrrelser, psykiatriens mest dødelige lidelse. Det var det jeg oppsøkte hjelp for, men uten hell. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om å oppleve det. Dessverre tror jeg det gjelder altfor mange.

Vi har de siste årene sett en stor økning i antall barn og unge som sliter med alvorlige spiseforstyrrelser, og flere av dem som blir syke er yngre enn før. Det er rapportert om barn helt ned i tiårsalderen som blir innlagt med alvorlig spiseforstyrrelse. Dette er noe vi som samfunn er nødt til å ta innover oss og reagere på.

Etter mine erfaringer sitter jeg igjen med noen tanker og ideer. Tanker og ideer som jeg håper politikere i dette landet kan ta med seg i arbeidet mot et sterkere og bedre helsevesen. Jeg mener at mye handler om kunnskap. For tenk, tenk om helsesøsteren eller den psykiatriske sykepleieren visste hvordan de skulle behandle meg? Da hadde mest sannsynlig årevis med alvorlig sykdom og innleggelse vært unngått. Da hadde veien til å bli frisk vært mye kortere enn den er i dag.

Kunnskapen om hvordan man behandler spiseforstyrrelser hos barn og unge må spres. Lavterskeltilbudene er der barn og unge oppsøker hjelp først. Vi må sørge for at de som sitter klare til å hjelpe på kontorene sine ved lavterskeltilbudene faktisk har nok kunnskap til å hjelpe på riktig måte! Det ville gitt barn og unge den hjelpen de trenger når de ber om den, og jeg er ganske sikker på at antall barn og unge som blir innlagt ville gått ned. Tenk så mange barn som kunne fått det bedre. Tenk så mange som hadde sluppet de uendelig lange dagene med ventetid. Og tenk så mye mindre press spesialhelsetjenesten ville fått!

Kjære helseminister, det er på tide å våkne opp! Det er på tide å se på måter man kan løse noen av problemene. Barn, unge og familier trenger det. Den norske psykiatrien trenger det. Jeg håper du leser dette innlegget og tar det med i det videre arbeidet. •

Vipps: 12137