Den slitne psykolog

Han fikset alt og ville alt, men så ble det for mye. Psykolog Jørgen Flor måtte til fastlegen og gråte.

Portrett av Jørgen Flor
(Foto: Liz Buer)

Jørgen Flor er en litt kjent og veldig samfunnsengasjert psykolog, men ikke sånn superkjent, som Peder Kjøs eller Sissel Gran. Han tar gjerne en fight, og har skrevet bok om skadelig terapi. Da rapporten om tv-programmene Jeg mot meg og Helene sjekker inn ble kjent, kom han med sviende kritikk av denne typen tv-underholdning, kalte det «åpenhet på steroider».­

– Når man har kritisert og vært krass noen ganger, så tenker noen at «det er lett å gjøre», men det er det ikke. Det er en betydelig kostnad hver gang. Man sitter og tenker på hva folk tenker om en, og får et rykte som ukollegial. Det har folk sagt til meg. Så det sitter langt inne å kritisere. Velger man å gjøre det, så er det fordi det er veldig viktig, sier Jørgen Flor. Mer om det senere.

Mestring til utmattelse

Her og nå er det en psykolog med et litt trett blikk som sitter på kafé og snakker med ettertenksomme ord om en strevsom tid. Denne våren skrev han også et avisinnlegg der han blottla egen sykemelding, at den tilsynelatende vellykkede psykologen var blitt en sint, irritabel og utmattet mann som til slutt måtte gå til legen.

– Jeg har tenkt mye på identitet, hvor mye yrkeslivet betyr for oss. Det å være en som mestrer og er i jobb, for så å gå en runde og se at man er noe annet enn det man får til på jobb. Det var krevende å akseptere at jeg trengte en sykemelding.

Stigmatiserer selv

Men, ironisk nok, gikk Jørgen Flor til legen fordi han mente det var noe galt med ham fysisk. Først hadde han testet seg utallige ganger for korona.

– Som psykolog ønsker du kanskje at psykisk helse skal være like «viktig» som fysisk?

– Jeg tror vi stigmatiserer, også vi som jobber med psykisk helse. For å terapeutisere litt, så var det en uvilje i meg mot å akseptere at det ikke var noe fysisk. Så var jeg så «heldig» at jeg fikk korona også, og det bidro til å forlenge forløpet. Det er jo litt trist, at jeg nærmest trengte en fysisk sykdom for å ta meg selv på alvor.

– Hva har du gjort for å bli bedre?

– Lite. Det er det som har vært poenget. Jeg har gått og sett på det som burde vært gjort. Jobben har vært å ikke gjøre plikt-ting. Det som vanligvis ville gitt meg overskudd, som å løpe i skogen, sykle og trene, det har jeg ikke fått til. Fordi jeg har vært helt utslitt av å gå opp en bakke. Det kan være covid, men det kan også være utbrenthet. Jeg tror noen forestiller seg at dagen etter sykemelding, kan man hente overskudd. Det litt forslitte svaret er at det som trengs er tid, sier han og smiler litt av seg selv:

– Den første uka lagde jeg et opplegg med å stå opp for å komme meg avgårde og få gjort noe meningsfylt.

– Den vanlige Jørgen skulle styre dette?

– Ja, men med litt andre, liksom positive oppgaver. Det var som å si til en deprimert person; gå ut og gjør ting som gjør deg glad. Det er for banalt. Jeg må gradvis få inn de aktivitetene som er positivt. Som å lese litt.

– Skal du forandre noe i måten du lever på?

– Ja, det er å se litt på det i meg som driver meg inn i dette. Jeg har mye engasjement og mange prosjekter som jeg synes er gøy. Men det går ikke opp i hverdagen. Jeg har gått ned til 80 prosent stilling, så jeg kan gjøre i arbeidstiden det jeg før gjorde på kvelder og i helger.

– Har du gått i terapi?

– Nei. Jeg har gjort det før, og vil sikkert gjøre det igjen. Det er litt underlig. Men jeg tror på terapi som endringsprosjekt. Da må jeg har litt mer overskudd.

– Det er veldig mange ting i verden vi ikke trenger en psykolog til.

Totalfikser

For Jørgen Flor skulle fikse den tøffe jobben på den psykiatriske akuttavdelingen, han skulle være god mann og far, han skulle løpe og spise sunt, han skulle skrive bøker, to på en gang, og han skulle skrive debattinnlegg. Han skulle ta seg av bikkja som har en sykdom, og ikke minst: Han skulle totalrenovere det kule, men slitte atriumhuset familien nettopp hadde kjøpt. Til slutt ble han irritert og sinna på bikkja og alt det andre.

Den ene boka, som nesten er ferdig, har arbeidstittel «Hvordan psykologer tenker». Her går han i dybden på ulike typer psykologer, modeller og teorier.

Den andre har tumlet i hodet hans lenge:

– Når alt rakner. Om når folk mister grepet. Den skal jeg kose meg litt med. Poenget er at det rakner for alle. Man klikker hjemme i et parforhold, eller mister grepet i trafikken. Man overspiser eller selvskader. Eller man bare sa noe i et møte på jobben uten å tenke seg om.

– Den har du tenkt på lenge før du selv mistet grepet?

– Kanskje jeg skal skrive litt om det. Så er det noen mennesker vi lurer på. Som det tilsynelatende ikke rakner for noen gang. Finnes de? Det jeg synes er et poeng, er at det ofte ikke er så stor forskjell på pasienter og andre mennesker. Bare intensiteten og graden, kanskje? Vi har masse diagnoser som prøver å lage kategoriene våre. Det er ganske allmennmenneskelig at man mister grepet på seg selv i en eller annen form.

– Er du skeptisk til diagnoser?

– Nei, jeg er skeptisk til ikke å ha diagnoser, for da tror jeg det blir mange ting som blir trøblete. Som forskning og behandling. Jeg har troen på systemet. Det er lurt at vi noen ganger kan si til en bekymret pasient: «vi trenger ikke ta fram diagnoseheftet her. Du har ingen psykisk lidelse. Du har en del ting vi kan snakke om, men du skal ikke gå lenge i terapi.»

– Mange blir friske, også av alvorlige psykiske lidelser?

– Før sa man at psykoselidelsene og schizofreni var kroniske. Men det er ikke sant. En tredjedel blir symptomfri. En tredjedel lever greit med symptomer. Både medisiner og terapi fungerer jo.

Portrett av Jørgen Flor
(Foto: Liz Buer)

Psykologenes makt

Flor har markert seg som en som kritiserer egen stand. Terapi virker ikke alltid, og noen ganger er den direkte skadelig, har vært hans kjepphest.

– Tenker du at psykologer som samfunnsgruppe har for mye makt?

– Jeg tror vi har kjempemye makt. Hvis du ser på hvor mange psykologer som nå er i forskjellige fora og utvalg, og har mellom linjene-innflytelse, men også med direkte påvirkning på politiske prosesser. Jord­mødre veiledes av psykologer og psykologer skriver spalter om hvordan du skal oppdra barna dine.

– I VG i dag sto det: «Fem tegn på at du er sammen med feil person».

Blir ikke folk lett påvirket av den type råd som det er så mye av?

– Jeg er for at fagfolk deler kunnskap. Men ikke at kunnskap presenteres som om det er sant. Man glemmer kanskje at det finnes andre måter å se det på. Kanskje snakker man om tilknytningspsykologi, men så snakker man ikke noe om gener. Det som er spennende med faget vårt er nyansene, men i en sånn populærformidling blir de borte. Folk der ute kan risikere å tenke at da er det sånn.

– Kan rådene være skadelige?

– Det er veldig mange ting i verden vi ikke trenger en psykolog til. Vi skal være varsomme med at psykologer skal komme inn i alle livets kriker og kroker. Vi har et ansvar for å holde igjen, og å formidle at folk må «tenke sjæl». Vi er først og fremst klinikere som er gode på å behandle psykiske lidelser. Mange vil innvende at «kunnskap er et gode». Jeg er enig i det så lenge folk skjønner at det bare er ett perspektiv.

– Så lenge folk er kritiske nok?

– Ja. Det viktigste skolen gjør er å lære folk å være kritiske. Informasjon er over alt, fra psykologer også. Men jeg er usikker på om folk evner å være kritiske nok til oss.

Vil påvirke selv

Psykologer som blir yndete mediepersoner, har lett for å gå over til privat praksis og starte business med bøker og foredrag. Selv sier Flor at han liker å være en som gjør «litt av det», av å være en person som mener og uttaler.

– Jeg liker å skrive og holde på. Det ville være løgn å si at jeg ikke har lyst på makt og påvirkning. Men jeg er ambivalent til å utgi og selge, promotere. Jeg skulle primært ønske at jeg kunne beholde jobben min i offentlig sektor, og jeg har ikke ambisjon om å bli TV-psykolog. Samfunnsmandatet ligger først og fremst i å behandle psykiske lidelser.

– Da debatten kom om Jeg mot meg og Helene sjekker inn, var du ute med ganske skarp kritikk. Hvordan var det?

– Krevende, og hver gang blir kritikk misforstått eller vranglest. Jeg kritiserte ikke Jeg mot meg som sådan. Min kritikk handlet om mottagelsen av kritikken, når det kommer en sånn studie. Hva gjør man når kritikken kommer? Da må man ta den alvorlig og reflektere over den. Og se at terapi ikke er en mirakelkur, men har risikosider ved seg.

– En lege med pasienterfaring skrev i Morgenbladet, og stilte spørsmål om hvorfor Helene fikk sjekke inn på en akutt psykiatrisk avdeling. Hva tror du får en avdeling til å si «vær så god, kom inn» til tv?

– Det er vel denne fantasien om åpenhet, at å bidra til det må være bra? Hverken Helene sjekker inn eller Jeg mot meg er åpenhet om psykiske lidelser. Det er kikker-tv, og i beste fall er det informasjon og kunnskap. Man forteller noen historier om folk som strever. Det blir et pervertert syn på hva åpenhet er. Åpenhet er det vi driver med når vi snakker med venner om problemer, sier Jørgen Flor og fortsetter:

– Det som overrasker meg, er at noen blir overrasket over at det kommer kritikk mot programmene. Media­besøk på døgninstitusjon er trøblete. Per definisjon er det en mengde risikofaktorer. Jeg mener at det er en slags ofring av noen enkeltpersoner.

– Det er jo litt trist, at jeg nærmest trengte en fysisk sykdom for å ta meg selv på alvor.

Nei blir vanskelig

Psykologen forsikrer om at det aldri vil komme tv-kameraer inn på akuttposten der han jobber.

– Det ville være absurd. Å ha pårørende på besøk er krevende nok, de som må se sine kjente og kjære streve som de gjør. Det er en grunn til at det er lukket og fortrolig. Det er det som er terapiformatets styrke. Så kan det gjerne være åpenhet om psykiske lidelser og kunnskap for å lære og forstå.

Flor blir også skeptisk når noen sier at også alvorlig syke bør få bestemme om de vil eksponeres:

– Å tro at dette er fullt ut informerte valg, det er helt fjernt. Først sier du ja, men så etterhvert er det vanskelig å si nei. Det blir en makt-asymmetri. Poenget er at helsepersonell er satt til å være ansvarlig for pasientene og gi dem behandling. Det er ikke å frarøve folk selvbestemmelsesrett i livet sitt, sier han.

Engasjementet bobler fram, selv i en utmattet mann. Snart skal psykologen hjem igjen og se på huset som enn så lenge ikke blir pusset opp mer. Det var mer han sa i intervjuet, men som det ikke er plass til. Om menn i det feminiserte terapirommet, om at han selv har hatt pasienter han ikke klarte å hjelpe, om at det er maktmisbruk å kalle pasienter for «behandlingsresistente». Og det var helt sikkert mer Jørgen Flor skulle ha sagt. Men han må også rekke å bli frisk. •

Vipps: 12137