Poesi fra lukket avdeling

– Jeg tenker hele tiden at jeg må kjempe for å få det bedre, sier tvangsinnlagte Michelle Elisabeth Myklebust. Nå debuterer hun med diktbok om året på lukket avdeling.

bilde av Michelle Elisabeth Myklebust
(Foto: Privat)

Skrivingen startet som egenterapi, forteller Michelle Elisabeth Myklebust (28).

Intervjuet foregår på Teams, hun er fortsatt tvangsinnlagt på Valen sykehus i Kvinnherad, på Vestlandet sør for Bergen.

– Jeg begynte å skrive i fjor vår. Jeg skrev ned følelser og opplevelser. Det hjalp å sette ord på det jeg gikk gjennom. Noen av diktene delte jeg på sosiale medier, og da fikk jeg veldig positive tilbakemeldinger, som «du burde gi ut diktbok». Ja, kanskje det, tenkte jeg.

Diktene har titler som Belter, Mørket, Psykdom og Fastholding. De beskriver ganske tydelig hvordan det er å være innlagt mot sin vilje.

– Det er ikke så mange som er åpne om akkurat å være tvangsinnlagt, men jeg har vært for åpenhet hele tiden. Litt av målet med denne boken er at kanskje noen andre kan tørre. Åpenhet avler åpenhet, sier Michelle, fra besøksrommet på Valen.

Kamp og fred

Diktene er bygget opp med rim og rytme. Ord som kamp og kjempe forekommer ofte, men også ord som fred og redde.

– Jeg tenker hele tiden at jeg må kjempe for å få det bedre, for å komme meg videre. Det er ikke bare å tenke at nå blir det bra, så blir det slik. Ofte ønsker jeg meg denne freden og roen. Jeg får gjerne høre at det er jeg som må gjøre jobben, og de rundt meg kan støtte. Noen ganger kan bare det å stå opp om morgenen være en kamp, sier Michelle.

– Vanlige, friske mennesker tar ting for gitt, fortsetter hun. – Små hverdagslige ting kan være mye tyngre å gjennomføre. Én avtale er kanskje det man får til den dagen. Først skal den forberedes, så skal den gjennomføres og så sitter man igjen med inntrykkene. Mange ting som går automatisk for friske krever mye, mye mer av personer som er psykisk syke.

Valen i litteraturen

Michelle Myklebust forteller at hun har en ADHD-diagnose som kan gi konsentrasjonsvansker.

– I perioder koser jeg meg med å lese.

Hun er ellers innlagt samme sted som en annen kjent dikter, Olav H. Hauge. Valen sykehus er et begrep i litteraturen. Michelle kjenner godt til det.

– Men han skrev mer etter at han reiste fra sykehuset, sier hun.

Michelle Myklebust er trolig den første som har utgitt litteratur om å være tvangsinnlagt mens hun faktisk er tvangsinnlagt.

– Den typen form som jeg skriver i er mer direkte. Jeg forteller om følelsene mine samtidig som jeg ikke forteller alt. Noe får være opp til leseren å tenke ut.

– Du er ikke redd for å være for selvutleverende, for eksempel når du skriver «jeg skal redde alle»?

– Jeg er jo tvangsinnlagt av en grunn. Jeg har en litt annen oppfatning av verden enn andre har. Jeg føler at jeg må gjøre noe for å beskytte verden. De ansatte her er ikke enig i det. De sier at det er ikke jeg som skal ha det ansvaret, men jeg kjenner på det. Diktene er et forsøk på å svare på det. Jeg prøver å beskrive en hverdag på godt og vondt.

Mindre skummelt

Diskusjon om tvangsinnleggelse er ofte knyttet til forestillinger om spesielt farlige eller utagerende personer. Michelle Myklebust vil gjerne korrigere den oppfatningen litt.

– Noen som ikke har erfaring kan sikkert tenkte «tvangsinnlagt – å herlighet – et galehus». Det er skummelt og tabubelagt. De tankene har også jeg hatt. Men det er mye mindre skummelt enn mange tror å være innlagt på psykiatrisk avdeling. Vi er jo bare mennesker hele gjengen her.

– Hele gjengen?

– Vi som er innlagt er like mye mennesker som de som jobber her. Alle har sitt. Noen trenger litt mer hjelp i hverdagen, for at det ikke skal gå ut over livskvaliteten.

Tidsplanen for når innleggelsen tar slutt er ikke helt klar, forteller hun.

– Målet er å få en fin overgang til å komme hjem. Det er stor forskjell på lukket psykiatrisk avdeling og hjemme med mye frihet. Sykehuset vil at overgangen skal bli så bra som mulig. Jeg har ikke fått noen dato, men håper at det blir før jul.

Sykehusverden

Psykt låste dører handler om det første året som tvangsinnlagt. Michelle skriver fortsatt.

– Det hadde vært fint med en oppfølger. Jeg er jo fortsatt innlagt, men er ikke ferdig med å skrive. Jeg har lyst til at neste bok skal handle om andre året, men jeg vet ikke om jeg er hjemme eller om jeg er her når året har gått.

«14 senger» heter ett av diktene.

– Jeg var innlagt på forskjellige avdelinger på psykiatrisk sykehus, men jeg var også innom somatisk – eller vanlig sykehus. I tillegg ble jeg flyttet rundt innad i avdelingene, det er blitt en god del senger jeg har ligget i, forklarer hun.

Det står ikke mye i diktene om diagnose. Det er heller ikke en énsartet ting.

– Det er ikke som i somatikken, hvor man for eksempel har et brukket bein. I psykiatrien er det mer komplekst. Man kan ha tydelige symptomer på noe, og noen andre symptomer på noe annet. Man kan ha trekk fra forskjellige diagnoser. Nesten hver gang jeg har fått ny behandler har jeg fått ny utredning og ny diagnose.

Michelle Myklebust sitter i besøksrommet på avdelingen. De fleste diktene er skrevet på hennes eget rom, som er litt større enn et vanlig soverom.

– Det står en godstol der som jeg har sittet i og skrevet. Resten av møblene er skrudd fast, forteller hun.

Sengen er bygget til det rommet. Et bord er boltet til veggen med en liten benk på hver side som også er skrudd fast i veggen.

– Alle som har vært innlagt kjenner igjen gardinene og sengetøyet, de er veldig institusjonspreget. Jeg har pyntet litt med tegninger på veggene, for ikke å gjøre det så sterilt. Da blir det litt mitt eget, når jeg er her.

Hun har ikke gått forfatterskole, eller noen annen skole heller, forteller Michelle Myklebust.

Hun har vært pasient i psykisk helsevern siden hun var 19 år.

– Men jeg har i alle fall livserfaring. Hvis noen kommer til meg og har det vanskelig, vet jeg hva det er. Jeg har kjent på det selv. Ofte når man er innlagt er man på det verste. Venner ser deg gjerne ikke slik. Jeg har sett på godt og vondt hvordan man kan ha det. •

Vipps: 12137