Ensomt og krevende bondeliv

– Du skal jobbe hele tiden. Noe annet er tabu, sier gårdbruker Mari Henrikke Vandsem.

Viser potetbonde Mari Henrikke Vandsem stå inne på loven midt mellom lys og skygge.
(Foto: Liz Buer)

ÅRNES: – Før jeg legger meg om kvelden, går jeg rundt og samler inn fulle te- og kaffekopper som jeg aldri rakk å drikke.

Potetbonde Mari Henrikke Vandsemb smiler, men det hun forteller er et slående bilde på hvordan mange moderne bønder har det. Hun kommer på at hun burde slått potetriset i åkeren – bladverket på plantene.

– Jeg rakk det ikke på morgenen i dag. Jeg tar det i morgen tidlig.

Om du har jafset i deg en porsjon med friterte poteter fra McDonald’s, så er sannsynligheten stor for at hurtigmaten stammer fra Mari Henrikke Vandsembs moderpoteter. Hun leverer settepoteter til svært mange andre bønder. For å rekke alt, lever hun i en kronisk stresset hverdag der hun aldri setter seg ned for å slappe av. Ser sjelden på tv. Tar lite ferie, selv om det ble en uke akkurat denne sommeren. Ved siden av jobben med å produsere settepotet, korn og hvitkløver, har hun full stilling som potetrådgiver for rundt 70 andre bønder. Bonden er skilt og de to barna bor 50 prosent av tiden hos henne.

– Noen foreldre tror at bønder bare går hjemme og er tilgjengelige. Det kan i blant være nødvendig å realitetsorientere når klokka bikker 16, og andre foreldre har fri: «Du, jeg kan ikke, for jeg har seks timer til med traktorkjøring i kveld». Vi har ikke alltid mulighet til å følge opp fritidsaktiviteter, slik det forventes i dag, sier Vandsemb.

Mer depresjon

Det bonden forteller støttes av forskning. Få, kanskje ingen, yrker har gått gjennom så store forandringer i nyere tid. Det moderne samfunnets krav er på kollisjonskurs med bondekulturens verdier, organisering og tradisjonelle arbeidsmåter. Helseundersøkelsen fra Nord-Trøndelag (HUNT) tok for seg bønder som yrkesgruppe og psykisk helse, sammenliknet med andre yrkesgrupper. Bønder ble undersøkt nettopp ut fra en antagelse om at de store strukturelle endringene i landbruket innebærer risiko for dårligere psykisk helse. Studien viste at gårdbrukere hadde større forekomst av symptomer på depresjon. Forskerne pekte på at bønder virker motvillige til å oppsøke hjelp for psykiske vansker. Forskning fra Frankrike viser også tydelig økt forekomst av selvmord blant gårdbrukere.

– Det kan indikere at problemer tårner seg opp uten at det fanges opp, sier organisasjonspsykolog Trond Løkling.

Han har jobbet direkte med bønder, og med en rapport om psykisk helse i landbruket.

– Da jeg jobbet i bedriftshelsetjeneste sammen med Norsk landbruksrådgivning, var det flere av rådgiverne som fikk vondt i magen av bekymringer knyttet til bønder. Det handlet om stress, generasjonskonflikter, kriser og utbrenthet. Mange bønder har lån til over pipa som følge av presset mot stordrift, og tar mye risiko. Samtidig er de utrolig selvstendige. De har ikke samme støttesystem som andre yrkesgrupper. Ikke nære kolleger, ikke verneombud eller tillitsvalgt. Å være gårdbruker krever mye kompetanse og man må mestre ulike oppgaver, også byråkratiske. Det er mye du ikke kan påvirke, som vær og vind, nye og økte dokumentasjonskrav, lav lønn, økonomiske bekymringer. De må være selvstendige og kreative. Mye henger på kapasitet og evne til å stå selvstendig, sier Løkling.

Han betoner at bønder flest er robuste og hardføre mennesker.

– Yrket gir frihet og mening. 60–70 prosent har det fint og trives. Men andre får en ubalanse mellom ressurser og krav. De kommer i en langvarig strekksituasjon.

Nærfoto av ​potetbonde Mari Henrikke Vandsemb

MISTET KOLLEGA:

– Det er så trist at denne bonden bare forsvant. Det er sånn det er, når man går mye aleine, sier Mari Henrikke Vandsemb.

(Foto: Liz Buer)

Dype røtter

Potetbonde Mari Henrikke Vandsemb har brygget en stor kanne kaffe og byr på kirsebær, bringebær og tomater fra hagen. Vi sitter ute ved hagebordet på familiegården i Nes kommune. Rundt oss er bølgende, gylne kornåkrer over myke koller, bare brutt av små grupper med trær og busker. I området er det spor etter bosetting fra 400 e.Kr. Mari Henrikke Vandsemb har dype røtter i landjorda her, slekten har holdt til på gården minst siden 1700-tallet.

– For to generasjoner siden var det seks til åtte ansatte på en gård. For en generasjon side var det to til fire. I dag er det én til en og en halv. Det er ikke gjennomførbart, fysisk eller psykisk. Det er mye ensomhet blant norske bønder.

Hun har med egne øyne sett hvor farlig ensomheten kan bli. En bonde hun var rådgiver for, begynte å endre seg på en urovekkende måte.

– Plutselig pratet han sin egen produksjon veldig ned. Alt var gæli. Ugress og sykdommer.

– Sto det så dårlig til som han sa?

– Nei, absolutt ikke. Produksjonen hans var helt på det jevne. Det fikk alarmklokkene til å gå hos meg. Naboer fanget det også opp før meg. De hjalp ham det de kunne, mer enn man kanskje kunne forventet. Selv laget jeg en god plan for innhøstingen sammen med ham. Men han var veldig lei seg og veldig mørk, dro seg selv ned. Etter hvert søkte han selv hjelp, og ble lagt inn på DPS (distriktspsykiatrisk senter).

Vandsemb mener DPS-et ikke forsto alvoret i problemene hans. Denne bonden var en fåmælt type, som snakket mest om konkrete ting som «ugress i åkeren».

– Han fikk raskt hjelp, men ble skrevet ut etter få dager. Da dro han hjem og tok livet sitt. Det var en nabo som fant ham, sier Mari Henrikke Vandsemb, og ser litt ut over åkeren.

Hun forklarer at mannen hadde lite nær familie rundt seg, og gjenlevende familiemedlemmer var gamle. Det var ingen pårørende til å ta saken hans videre, til å stille spørsmål ved framgangsmåten i DPS-et. Ved selvmordsfare skal pasienter ha forsvarlig behandling eller beskyttelse ifølge retningslinjene fra Helsedirektoratet, og utskriving er en periode da selvmordsfaren er spesielt høy.

– Det er så trist at denne bonden bare forsvant, og knapt blir et tall i statistikken. Ingen tar oppvasken i etterkant. Utviklingen må ha gått over lang tid, uten at noen merket det. Det er sånn det er når man går mye aleine, sier Vandsemb.

Lite samfunn

Snart fylles de store lagrene i Mari Henrikke Vandsembs låve med settepoteter og korn. Det er store verdier og mye ansvar på bondens skuldre. I 2018 skrev hun en kronikk om hvor farlig ensomheten blant bønder kan være, det var før hun selv ble rådgiver og tre år før bonden hun snakker om tok sitt liv. Før i tiden var bondegården et lite samfunn med sterkt fellesskap. Den moderne bonden må ifølge Vandsemb produsere «som en maskin» og møter sterke krav om effektivitet og lønnsomhet. Økonomien er prisgitt vær, vind og sykdom. Listen over gjøremål stopper aldri. Det er alltid et tak som må tekkes, dyr som må stelles eller åkre som må sees til. Når gårdsarbeidet er unnagjort, er det administrasjon, rapportering og søknadsskriving som står for tur. Det kreves store investeringer i maskiner og drift. Og hva gjør bonden når utgiftene til diesel, gjødsel og strøm skyter i været? Det blir store utgifter, som de færreste har penger på lur til å dekke. At bønder som yrkesgruppe har større forekomst av psykisk sykdom, mener Vandsemb har en sterk sammenheng med økonomien i næringen:

– Få bønder vil erkjenne dårlig økonomi, men landbruket ligger med brukket rygg. Det er staten som setter vilkårene for næringen. Jeg mener det er sosial dumping satt i system. Når andre arbeidslivsorganisasjoner har forhandlet fram gode vilkår, har ikke landbruket vært med. Det settes søkelys på underbetalt arbeidskraft i åkrene, men ingen spør hva bonden tjener. Eller hvilke sosiale og arbeidsmessige vilkår vi har. Vi klarer ikke leve vanlige familieliv, sier Vandsemb.

Hun har liten tro på at jordbruksoppgjøret i år, som var vesentlig bedre enn på lenge, vil bedre situasjonen for bøndene noe særlig med sterk utgiftsøkning.

– Sinne er det mye av i landbruket, det kommer av frustrasjon over dårlig økonomi. Bønder er en gruppe som kjøres for hardt.

KOMPETANSE

– Mye henger på gårdbrukerens kapasitet og evne til å stå selvstendig, sier psykolog Trond Løkling.

(Foto: Martin Tilrem)

En livsstil

Organisasjonspsykolog Løkling målte symptomer på bønder han møtte:

– Mange skåret påfallende mye på symptomtrykk, sammenliknet med friske. Det var angst, bekymring, depresjon, kroppslige plager. Men de erkjente ikke at det var et problem. Bøndene så på det som en form for normaltilstand. Det forteller at de bærer på mye belastning. Noen så askegrå og slitne ut. De var ikke de flinkeste til å be om hjelp. Jeg ble sjokkert da jeg skjønte at mange ikke hadde hatt ferie på 20 år. Men det var også «normalt». Yrket er en livsstil med en frihetsgrad som nok kompenserer for feriebehov.

– Er helsevesenet rustet til å ta seg av de spesielle utfordringene bønder har?

– Helsevesenet prøver å løse problemet når gårdbrukeren er blitt syk og dyra har lidd nød. Men risikoen må tas ned tidligere i prosessen. Jeg tror ikke man skjønner godt nok årsakene til at noen går på en smell.

Selv har Løkling arbeidet tett på situasjoner rundt dyretragedier.

– Vi må lære av de ulykkene som skjer. Det er ofte en komponent av psykisk helse bak branner og dyretragedier. Hvis vi visste mer om hva som er skjedd tidligere i prosessen, kunne vi minsket den farlige utviklingen. Det kunne vært interessant å analysere noen slike «caser». Hva kunne vært mulig? sier Trond Løkling.

Han nevner skilsmisse, sykdom i nær familie og altfor stor arbeidsbelastning som eksempler på risikofaktorer han selv har sett. På den positive siden er det ofte mennesker i lokalmiljøet som bryr seg om hverandre i bondeyrket. Psykologen jobber med prosjektet Trygg bonde i regi av Norsk landbruksrådgivning. De har etablert arbeidsmetoden Bondens nettverk i Innlandet, som har til formål å forebygge psykisk uhelse. Gårdbrukere kan finne en liste på internett over ulike aktører de kan kontakte om de opplever vansker. Man kan også melde bekymringer for andre i lokalmiljøet. Bøndene velger selv hvem de vil ha hjelp av i den enkelte kommunen.

– Det kreves en åpenhet fra bonden som har det vanskelig. I noen av krisene jeg har fulgt opp, var det folk som våget å være åpne til omgivelsene sine i en vond situasjon, og som da opplevde støtte og aksept, sier han.

Gårdbruker Mari Henrikke  Vandsemb i potetåkere.

STORE KRAV

En moderne bonde må produsere som en maskin, sier Mari Henrikke Vandsemb. Åkrene er store. Hun har fulltidsjobb ved siden av gården.

(Foto: Liz Buer)

Noe bra for andre

– Det ligger så mye stolthet og krav om mestring hos bønder. Man vil ikke erkjenne at det er problemer, man bare gjennomfører. Selv om arbeidsmengden er stor. Det handler ikke om prestisje, som i mange andre yrker, mer om at du bare skal jobbe hele tiden. Noe annet er tabu, sier Mari Henrikke Vandsemb.

Jobben som potetrådgiver er blitt viktig for henne, ikke bare faglig og økonomisk, men også menneskelig. Hun blir mindre alene, og får gjort noe bra for andre.

– Jeg ønsker å være en naturlig samtalepartner. Når du møter mennesker hjemme, kommer du tett på daglige problemstillinger. Jeg er redd for å være for kritisk til driftsform, selv om jeg må fortelle sannheten og vurdere kvalitet. Det skal ikke være skummelt å prate med meg.

– Tenker du at det er en grunn, hvis du ser dårlig arbeid?

– Jeg kan ofte tenke at det ligger noe bak. I blant vet jeg at noen for eksempel har utfordringer i familielivet. Bonden ser at mye fortsatt må gjøres: – Det er en gryende aksept for at psykisk helse er et problem, og at man må snakke om det. Likevel har vi en vei å gå når det gjelder holdninger og tiltak. Jeg har hørt noen i kommunen si at man tror ikke problemstillingen gjelder i Nes, sier Vandsemb med et litt skjevt smil.

Verdier avgjorde

Antallet gårdsbruk i Norge har sunket over mange år. Ifølge SSBs tall fra 2021 har tre av fire gårdsbruk lagt ned driften de siste 50 årene. Vandsemb møter noen av dem som gir opp. Selv tok hun utdannelse som grafisk designer før hun vendte tilbake til røttene.

– Hvorfor valgte du å ta over gården på odel?

– Det var verdier som tok meg tilbake. I sivilisasjonen er det å produsere og ha ansvar for mat en viktig oppgave. Gården er noe jeg forvalter, som skal videre. Men jeg er usikker på om jeg ville valgt det igjen om jeg hadde visst hvor krevende det er, og hvor mye på siden av samfunnet man havner. Det er tankevekkende at da jeg var barn, hadde rundt 70 prosent av barna i klassen min foreldre som var bønder. I klassene til barna mine, er de alene om å være fra gård, sier gårdbrukeren.

Noen lyspunkter ser hun likevel. I urolige tider med korona, klimaendringer og krig, er det blitt mer oppmerksomhet om matsikkerhet og selvforsyning. Da har også flere nordmenn fått øynene opp for jobben som gjøres i norsk landbruk. Bonden tar oss med en tur ut i en diger, velholdt potetåker, der «potetmødre» til neste avling McDonald’s-fries ligger. Alt ser bra ut.

– Det har vært for lett å ikke bry seg om hvor maten kommer fra. Men nå opplever bønder mer respekt enn før, sier Mari Henrikke Vandsemb. •

Kilder: Anxiety and Depression Symptoms Among Farmers: The HUNT Study, Norway. Magnhild Oust Torske, Bjørn Hilt, David Glasscock, Peter Lundqvist & Steinar Krokstad, Journal of Agromedicine. Suicide Among Farmers in France: Occupational Factors and Recent Trends. Claire Bossard, Gaëlle Santin & Irina Guseva Canu, Journal of Agromedicine. Psykisk helse i landbruket – Forebygging og beredskap. Rapport fra Norsk landbruksrådgivning 2020. Norges bondelag 2018: To gårdsbruk legges ned hver dag. Helsedirektoratet.no/retningslinjer

Gårdbruker Mari Henrikke Vandsemb går oppover mot låven vekk fra fotografen.

SLEKTERS GANg

– Gården er noe jeg forvalter. Jeg er usikker på om jeg hadde valgt det igjen, om jeg hadde visst hvor krevende det er, sier gårdbruker Mari Henrikke Vandsemb.

(Foto: Liz Buer)

Vipps: 12137