Fra sanitære byrom til sosial bærekraft

– Psykisk helse har i liten grad spilt en konkret rolle innen byutvikling, men er i dag en del av verdigrunnlaget byutviklingen bygger på, sier Halvor Weider Ellefsen, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo.

– Marked og produksjonsformer står likevel ofte i veien for at omgivelsene får den kvaliteten de trenger, fortsetter Ellefsen.

Sosialt bærekraftige lokalsamfunn, hvor innbyggerne opplever et godt nærmiljø med mulighet for medbestemmelse, er i dag et sentralt premiss for nasjonal byutvikling. Ellefsen forteller at temaet først ble aktualisert på begynnelsen av 2000-tallet, og de siste 15 årene har det bredt om seg.

– Ikke minst har dette blitt styrket av ønsker hos den urbane middelklassen og «livssstilsbranding» av fortettingsmekanismer i storbyene. Samtidig skal pasienter og personer med spesielle behov i større grad bo hjemme enn før, med demontering av de tradisjonelle behandlingsinstitusjonene. På denne måten må byens funksjoner i større grad ta høyde for ulike behov hos brukerne, ikke minst knyttet til helse og livsmestring, sier han.

bilde av  Halvor Weider Ellefsen, førsteamanuensis ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo

Halvor Weider Ellefsen.

(Foto: AHO)

Folkehelse ble først en del av prioriteringene rundt byutviklingen fra andre halvdel av 1800-tallet, forteller Ellefsen. Industrialisering innebar store tekniske fremskritt, men også sosial nød, slum og dårlig folkehelse. Med utviklingen av legevitenskapen kom forståelse av behovet for hygiene.

– Rundt århundreskiftet traktet man etter «det saniterte byrom», sier Ellefsen og forteller at med modernismen utover 1900-tallet ble den tradisjonelle byens mangfoldighet og egenskap som sosialt møtested ofret for modernismens teknologioptimisme.

– Byen ble oppdelt etter ulike funksjoner, bundet sammen av effektiv infrastruktur. Somatisk og psykisk helse kunne løses gjennom medisinering og behandling, og individuelle behov og ulikheter ble underlagt det kollektive samfunnsbyggende prosjektet som preget byutviklingen til langt ut på 1960-tallet, forteller Ellefsen.

Først mot slutten av 1960-tallet vokste det frem en kritikk av denne formen for byutvikling. Drabantblokkene ble forstått som fremmedgjørende, og de modernistiske byrommene som monotone og uten skala.

– På 1970-tallet kom de kollektive verdiene tilbake, hvordan byene kunne åpne for mangfold med nye strukturer for felleskap og individ. Det ble bygget en rekke grender og rekkehusområder i liten skala over hele landet.

Samtidig ga den danske arkitekten Jan Gehl ut sin bok Livet mellom husene. Boken konkretiserte det mange tenkte, ifølge Ellefsen: Verdien av rommet mellom hus som møtested for mennesker, hvor viktig gateløpet er og utfordringer knyttet til den dominerende bilen. Det var de menneskelige dimensjonene som skulle inn. Dette er et referanseverk som fortsatt har stor anerkjennelse. Så kom 1980-tallet.

– Liberaliseringen av økonomien førte til vekst i bykjernene og utvikling av gågater og nye byrom for fritidsbruk. Økt velstand, helgefri og tilgang på nye varer gjorde bysentra til steder for ikke bare arbeid, men også rekreasjon. Men med økt individualisme og liberalisering kom også en nedbygging av sosial boligsektor og mange av 70-tallets «myke» verdier, som natur og menneskesyn, ble overskygget av økt konsum og vekst-verdier. Det var en trend som varte helt fram til begynnelsen av 2000-tallet, sier Ellefsen.•

Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.

Vipps: 12137