Kongsberg: – Vi må ikke slutte å snakke om det som har hendt oss

Ett år etter Kongsberg-drapene er fasaden tilbake i lokalsamfunnet, mener Ann-Mari Lofthus. Hun har tatt initiativ til en møteplass for åpne samtaler om psykisk helse.

Viser seks personer som sitter rundt et lite bord på Kirketorget i Kongsberg med domkirken i bakgrunn.

SAMTALE

– For å gjøre dagene litt lettere, fikk jeg tips om å skrive ned ting som gjør meg glad, så det pusler jeg med litt hjemme, sier Torill Håkonsen (t.v.). De andre er (f.v.) Gunn-Marit Uverud, fra Bli, Gunn-Marit Velikov og Irene Eggar Grønnevik fra Mental Helse. Samtaletilbudet er åpent for alle.

(Foto: Marit Sunnanå Aalrust)

Torill Håkonsen (73) har litt å stri med i hverdagen.

– Angst. Uro. Sånne ting, sier hun fra campingstolen på Kirketorget i Kongsberg mens flere oppmøtte, alle damer, sitter og hører på henne.

– Etter at jeg var her første gang følte jeg at jeg bare hadde fått og fått og fått. Resten av dagen ble så god.

– Hva følte du at du hadde fått?

– At jeg ble lyttet til av folk som visste hva jeg snakket om. Også fikk jeg noen råd som jeg pusler med hjemme, sier Håkonsen før hun alvorlig, nesten andektig, kikker over randen av solbrillene.

– Det var en berikelse å komme hit. Og «berikelse» er ikke noe ord jeg bruker til hverdags, altså.

«Hva har hendt deg?»

På en parkbenk ved siden av Håkonsen sitter Ann-Mari Lofthus og smiler til ordene.

– Det er jo akkurat dette vi ønsker å få til. Være et lavterskeltilbud hvor folk kan komme og få det litt bedre, sier hun.

Nå er det fjerde fredagen denne sommeren Lofthus og de andre i den nyopprettede organisasjonen for bevisst likepersonsarbeid, har satt opp bord og stoler på kirketorget på Kongsberg, og invitert til kaffe og kringle, og spontan prat om det innerste. Ingen infoskilt, bare markedsføring i sosiale medier.

Ann-Mari Lofthus er et allerede kjent navn i psykisk helsearbeid i Norge. Hun er forsker ved Høgskolen i Innlandet og har i mange år vært aktiv ved flere Fontenehus. Og hun har egenerfaring. Både med utbrenthet, depresjon og senvirkning av traumer – dette som gjør henne til kyndig i BLI-metodikken, det som på amerikansk kalles IPS og står for Intentional Peer Support.

– Vi spør ikke «hva feiler det deg», vi spør «hva har hendt deg», sier Lofthus.

– Vi er ikke terapeuter, og dette er ikke behandling, men ment som et supplement til behandling. Vi er likepersoner, som kan ha gått igjennom liknende ting. Målet er ikke at jeg skal fortelle deg noe som du skal ta til deg, men en felles utforskning, hvor jeg kan lære like mye. Ofte sitter man med de beste svarene selv, man trenger bare litt hjelp for å komme dit.

Forklart veldig enkelt er metodikken en måte for folk å snakke bedre sammen på om hvordan de har det.

Det trenger Kongsberg-samfunnet, mener Lofthus.

Ann-Mari Lofthus sitter på en benk med hunden sin.

INITIATIVTAKER

– Mitt mål er at vi er med på å forbygge psykisk uhelse, sier Ann-Mari Lofthus, som også har stått bak etableringen av Fontenehuset i Kongsberg. Hunden Cindy er en god samtalestarter på torget i Kongsberg.

(Foto: Marit Sunnanå Aalrust)

Kongsbergs mareritt

Ideen om møteplassen på Kirketorget, et offentlig sted i lokalsamfunnet, er inspirert av et IPS-initiativ i Christchurch, byen i New Zealand som i 2019 ble utsatt for et terrorangrep rettet mot to moskeer, hvor 50 mennesker ble drept, og minst like mange ble såret.

Den 13. oktober i fjor gjennomgikk Kongsberg sitt eget mareritt. En mann drepte fem mennesker i og utenfor sitt hjem i Hyttegata etter å først ha truet mange med pil og bue i butikken like ved. Tre ble skadet og 22 overlevende opplevde å være i direkte livsfare. Mantraet de neste dagene og månedene var «vi er et lite samfunn, vi er alle berørt.»

Hyttegata, som Ann-Mari Lofthus omtaler som selve sjelen i Kongsberg med sine gamle trehusrekker, ligger bare noen gatestubber nedenfor Kirketorget.

– Alle kjenner noen. Det var mange rykter som svirret de første timene om hvem som var involvert. Selv har jeg kontoret mitt i Hyttegata. Det var butikken jeg handler på. Mange har tenkt som jeg har gjort; dette kunne vært meg, sier Lofthus.

I dag er mannen dømt til tvungent psykisk helsevern.

Før rettsaken besøkte Dagsrevyen byen. Folk er blitt rausere og varmere med hverandre, fortalte kildene til NRK, men Lofthus mener å se noe annet i tillegg, i samfunnet som før drapene også var rammet av en annen tragedie: Flere ungdommer tok livet sitt. Lofthus mener folk er i ferd med å lukke seg igjen.

Fasadesamfunnet

– Det er mange som sliter, men i Kongsbergsamfunnet er vi ikke flinke til å snakke om hvordan vi har det. I stedet opprettholder vi en fasade som egentlig gjør livet vanskeligere. De vanskelige tingene skal ikke berøres. Bare glattes over, «alt er fint», så vet man at det ulmer på baksida. Vi er et fasadesamfunn.

– Hvorfor er det sånn, mener du?

– Vi har en næringspark i denne byen, hvor mange av oss har mulighet til å tjene veldig mye penger. Det legger lista for vellykkethet høyt. Det er lett å føle seg utenfor, mange har ikke råd til å følge den generelle trenden for levestandard, og i dag vet vi at mye psykisk uhelse følger med sosiale forskjeller, svarer Lofthus.

Rundt bordet på Kirketorget er flere enige med Lofthus’ karakteristikk av lokalsamfunnet. Lederen for Mental Helse i Kongsberg, Irene Eggar Grønnevik, som er kommet innom for å få et inntrykk av den åpne møteplassen, legger til at det er vel hele Norge som er blitt et fasadesamfunn.

– Det er generelt vanskelig å falle utenfor, sier hun.

– Men fasadesamfunn – for mange kan kanskje det å ikke snakke om noe handle mest om et ønske om å komme seg videre, ut av det vonde mot noe som oppleves mer positivt?

– Ja, men jeg tror ikke det å ikke snakke om det som har gjort oss vondt gjør at vi kommer oss videre, sier Ann-Mari Lofthus.

– Da blir det bare mer ulming. Jeg tror vi må snakke sammen på en mer konstruktiv måte. En av de måtene kan være å alminneliggjøre psykiske helseutfordringer.

Det betyr ikke å bruke kliniske diagnoser i dagligspråket, slik Lofthus ser mange ungdommer gjøre.

– Da har åpenheten bikket i feil retning?

– Ja, og jeg er skeptisk til diagnosekulturen forøvrig. Ofte handler dette om levde erfaringer, hva har jeg i bagasjen som jeg ikke har fått bearbeidet eller gjort begripelige for meg sjøl. Et mål er å kunne snakke om det som er psykisk utfordrende, uten at det sykeliggjøres. Og med denne metodikken vi bruker her, får vi noen verktøy til å bearbeide erfaringene.

– Hva sier kritikerne deres?

– At vi beveger oss inn i terapeutenes rolle.

Lofthus forklarer at noe av det første hun prøver å avklare når noen kommer til kirketorget, er om de er i kontakt med offentlig helsevesen. Men, etter flere kurs i bevisst likepersonsarbeid, er hun ikke like snar med å sende noen videre, som hun ville vært tidligere, forteller hun.

– Kommer det for eksempel en person til meg og forteller om selvmordstanker, tenker jeg jo at dette er en person som trenger behandling. Men i stedet for å si at nå ringer vi til en psykolog med en gang, går jeg inn i utforskerrollen sammen med personen. Hva er det dette egentlig handler om, er det dårlig søvn, noen bekymringer som går igjen? Samtidig prøver jeg å ansvarliggjøring og utfordre personen, hvorfor forteller du dette til meg nå? Kanskje handlet det om å lette litt på trykket, tømme de tankene som var i hodet, så prøver vi å snakke videre sammen, hva er veien videre nå mot noe som kan bedre situasjonen.

Fellesskapsfølelse

Treffpunktet på Kirketorget er kun midlertidig. Fra høsten av etablerer foreningen møteplass i det nye store forsamlingshuset Krona, som et fast holdepunkt i lokalsamfunnet.

– Min erfaring med psykisk uhelse er at man lett føler seg verdiløs, og opplever at man mister den plassen man hadde i samfunnet, samtidig som tilnærmingen blir veldig navlebeskuende. Du tenker bare ut fra deg selv, ikke deg selv i møte med omverdenen. For oss handler bevisst likepersonsarbeid også om å finne tilbake til plassen sin i et fellesskap, i møte med andre som har hatt det tøft. Det tror jeg vi kan klare mye mer enn vanlig terapi, hvor maktforholdet mellom terapeut og pasient er grunnleggende skjevt fordi erfaringene er så ulike.

– Hvor mange menn har møtt opp?

Lofhus ler.

– Ingen. Så det tenker vi på nå. Hvordan kan vi nå mennene? Vi ønsker blant annet et samarbeid med næringslivet, og har tatt kontakt, forteller hun.

Mens småpraten strømmer rundt bordet, har Torill Håkonsen ruslet en tur sammen med BLI-medlem Gunn-Marit Uverud for en prat én-til-én.

– Jeg har vært i kontakt med hjelpeapparatet tidligere, men jeg er liksom ikke så dårlig nå, og da er dette et veldig fint alternativ. Så avslappa og nedpå. Det er bare å komme, ta en kaffekopp, rusle en tur hvis du ønsker det. Og gå når du vil, sier Håkonsen •

Vipps: 12137