Kvammen og Mannen

Musiker Daniel Kvammen tror mange såkalt moderne menn kan kjenne på noe uforløst. Det gjør i hvert fall han.

(Foto: ThomasBjørnflaten)

Dont you cry – kjenn ingen sorg

For du er livets glade partyboi

– Jeg husker noen sa til meg en gang: «Du har en veldig snirklete hjerne». Det tror jeg er veldig sant, sier artist og låtskriver Daniel Kvammen.

– Jeg tenker gjennom alle mulige senarioer, både i jobben og det private, men med springinga har jeg én time hver dag hvor tenkinga kommer i andre rekke. Ikke at jeg slutter å tenke, men det kommer andre typer tanker, og det er så forfriskende. En sånn enorm mentalhygiene, uten at jeg kan forklare akkurat hva det er som gjør det så forfriskende.

– Du løper én time hver dag?

– Ja, nå gjør jeg det. Nå er det blitt ganske mye. Nå er det blitt mellom ti og tolv mil i uka.

Bygdeurban

Han står ved gjerdet på friidrettsbanen på Kringsjå i Oslo og likner akkurat det han er, en popartist med hullete genser og løse jeans, og en ryggtavle han vet han må rette opp når fotografen slår på kameraet. Klokka er halv tolv, den skulle vært ti. Han skulle hatt med seg treningstøy også, men noe måtte hastefikses på albumet som kommer til høsten. En slags akustisk best of-plate Daniel Kvammen sier han endelig er blitt moden nok til å lage, for fansen har mast. Helt siden han beveget seg vekk fra visepop-preget på gjennombruddslåta «Du fortenar ein som meg» fra 2015, mot mer rendyrket pop, har fansen mast om akustiske versjoner av låtene som stort sett kjennetegnes av det samme: Følsomme og finurlige tekster på geilodialekt. Om kjærlighet og forhold. Og alt det vanskelige imellom. Inntil forrige plate – da var det en god del om destruktive mannfolk også.

– Alt jeg har laget etter debuten har egentlig handlet om å komme meg vekk fra visesegmentet, sier Kvammen nå. - Jeg ville være popartist, ikke visesanger som alle beskrev meg som.

– Hva var så ille med å være visesanger?

– Jeg hadde behov for å gjøre et poeng av at musikk fra Hallingdal ikke nødvendigvis trenger å være sånn stereotypisk bygd med vise og country. Jeg hadde lyst til å påpeke at bygda innhold mer, at den verden hadde blitt større, med min generasjon. Men jeg tror ikke det har vært så mye pottit-dialekt på P3 før jeg slo igjennom – så på ett nivå fikk jeg det til.

Han begynner å smile.

– Vil dere høre hva plata skal hete, eller? Absolutt klining, er ikke det ganske kult, da?

Temposkifte

– En kompis fikk meg med på løpebanen, og jeg endte med å bytte ut festing og det sosiale jaget med løping, forteller musiker Daniel Kvammen.

(Foto: Thomas Bjørnflaten)

Litt mellom alt

Uten at dette intervjuet skal handle så veldig mye om den nye plata, eller løping, for den saks skyld, er det lett å gjette på at noen anmeldere vil skrive at Kvammen kommer hjem med denne plata, tilbake til røttene. Det er som om journalister og anmeldere ikke helt har blitt klok på det urbane uttrykket med hvitblekt hår eller permanentkrøller, selv om anmeldelsene jevnt over har vært gode.

Og kanskje er det også dette Daniel Kvammen driver med nå. En slags opprydning. En ny begynnelse, etter året 2019. Da faren ble syk og artisten fikk et nytt prisme å se livet igjennom.

– Dette har jeg aldri prata noe særlig om, sier Kvammen når vi har beveget oss ned til en parkbenk på Sognsvann. Sola skinner, men vinden kjølner. Kvammen krøker seg mer og mer sammen.

– Men jeg var jo en litt sånn overvektig, liten gutt på Geilo. Ikke sjenert, men litt utafor og litt med – litt mellom alt. Jeg hadde venner som var av de kuleste, men jeg kunne også få høre det fra bøllene i klassen og nabolaget, noe som ja, var litt utfordrende til tider, som ikke var greit, og det gjorde at jeg ble veldig fort ferdig med bygda. Mye av ungdomsåra handla om å finne en tilhørighet og identitet utenfor bygdemiljøet.

I Oslo prøvde han ulike studieretninger, mer søkende enn uten feste, sier han. Musikken er der hele tiden, men etter noen havarerte bandprosjekter blir musikken en syssel han pusler mer med for seg selv. Fram til noen av de rette folka hører ham spille på en huskonsert, og karrieren til Kvammen tar av som en sprinter ut fra start.

– Det ble en overraskelse for meg selv også. «Herregud, jeg er jo flink på det her». Og da tar man imot med åpne armer, og for meg betydde det å legge hele min identitet inn i det å være artist. Jeg glemte venner, jeg glemte familie. Og jeg vet at mutteren og fatteren var bekymra på et tidspunkt, jeg så sliten ut. Jeg skulle være med på alt av festing og festivaler og så våkner jeg opp etter tre år, og «hva faen?» Det gikk plutselig opp for meg at hvis fatteren blir borte … Ja, det måtte være mer i livet enn å fly rundt i Oslo og feste og være med de kule musikerne.

Det var en enorm panikkfølelse, sier han.

– Nå har det gått i 500 i timen gjennom hele tjueåra på let etter noe, men hva hadde jeg funnet, liksom? For meg ble nøkkelen å finne et hjem, og slå seg ned i Oslo, og nå har jeg vært i et forhold i tre år, med bonusbarn og det hele. Det ga meg en veldig ro. Daniel Kvammen setter haka i håndflaten.

– Jeg hadde aldri tenkt på rotløsheten som et problem, før det slo meg: Jeg har ingen tilhørighet. Jeg ble veldig tatt på senga av å skjønne at jeg ikke hadde orden på de tingene jeg trodde jeg hadde orden på.

Forsvarte Northug

Kanskje var Daniel Kvammen mer klassisk mann enn han trodde. En som skjøv følelsene unna, slik han har tenkt om faren, som heldigvis, i dag er helt frisk.

– Jeg har alltid sett mye av meg selv i han, men fra jeg var liten, også følt meg stikk motsatt, forklarer Kvammen.

– Der han helst ikke vil prate, er jeg veldig verbal av meg, om store og små følelser. Jeg har alltid vært veldig sensitiv, men når det kommer til stykket er jeg nok ikke så god på å prosessere det som skjer i meg som jeg har trodd. Jeg kan godt sitte her og prate åpent om følelser og hvordan jeg har det, men så kommer det en situasjon, og jeg ender med å reagere med å enten bli veldig irritert, eller bare trekke meg unna.

Den forrige plata, «Guta som gret» fra 2021, handler om alt dette. En indre dialog, forklarer Kvammen, om å leve i spennet mellom disse to rollene, den store følsomheten og trangen til å ikke føle i det hele tatt, bare stenge av, og hva det kan fører til av destruktiv livsførsel. Som hardfesting og turbokjøring etter endt skikarriere. Låta «Janteloven» var en direkte dedikasjon til den nå pensjonerte skistjernen Petter Northug, som Kvammen først bevitnet på fest, for så å gi en slags psykologisk analyse i en kronikk i VG. Kjernen i budskapet var behovet for en større forståelse av, og å være mer på vakt for, hvor sårbart et ego kan bli når det bygges opp på talent – som plutselig ikke er der lenger. Eller får seg noen slag.

– Jeg har en veldig ømhet for sånne destruktive mannsskikkelser, sier Kvammen. – Jeg ser de samme mønstrene i meg selv og i kompiser, og blir veldig inspirert når jeg skriver. Men etter å ha jobba en del med hodet er jeg blitt mye flinkere i det private til å si sånn: «Du, jeg føler det sånn her ...». Det er jo ikke verre enn å prøve å si hvordan du har det.

– Hvis du ikke hadde hatt musikkarrieren med veldig følsomme tekster – hvordan tror du at du hadde navigert i dette landskapet da?

– Jeg tror jeg hadde vært helt ute å kjøre om jeg ikke hadde hatt musikken, for det har vært et enormt utløp for meg. Jeg kan ofte se tilbake på låter jeg har skrevet,

hvor jeg ikke egentlig skjønte hva som skjedde i livet mitt der og da, men i låta gir alt likevel mening. Som om jeg satt på all verdens innsikt, uten å egentlig vite det selv.

Lys og mørke

Daniel Kvammen sier han alltid har hatt en gråværsky i horisonten. – Men det som har vært enormt betryggende for meg da jeg har vært langt nede er å tenke at dette er en del av livet. Det er vanlig, og det går over. Og uten mørke, ingen lys.

(Foto: Thomas Bjørnflaten)

Guttastemning

Likevel, hvor mye den snirklete hjernen til Kvammen enn tenker på disse tingene, kommer han ikke i mål. Det er fortsatt noen vanskelige følelser.

– Det jeg skal si nå må ikke feiltolkes som noe «nå er det guttas tur», eller fremstå som en motsetning til utviklingen de siste årene, for det har helt åpenbart eksistert destruktive mannsroller og mønstre som det nå er dritbra at vi blir kvitt, sier han og tar en kunstpause.

– Men jeg tror at man som mann i min generasjon kan føle seg litt uforløst på en måte. Hvis jeg er for følsom, føles ikke det helt som det skal, og er jeg for hard, føles ikke det som det skal heller. Det er på en måte vanskelig å finne balansen, sier han og leter etter et godt eksempel. Noe som kan illustrere konflikten, til han finner den bråkete og ofte rølpete «guttastemningen».

– Det er et sånt rom, et sånt testosteronfylt guttegarderobe-rom, som ligger langt, langt utenfor alt og som vi kan gå inn i noen ganger, men med ironisk tilnærming, men så er det egentlig ikke ironisk. Men vi skal liksom ikke vedkjenne oss at det er på ekte, da. «Haha, nå er det guttastemning her!». Og det føler jeg litt på som mann i min generasjon, ikke at det er et kjempeproblem, men en sånn type energi, en sånn eksplosiv testosteronfylt energi som ikke egentlig er kobla til hva man har i hodet ellers, hvor plasserer vi den i dag?

– For du kjenner at det er en del av deg, men ikke helt lov?

– Ja, jeg elsker guttastemning, jeg! Det kan være helt fantastisk. Slå seg på brystet og drikke noen pils. Være helt tulling. Lekeslåssing og sånne ting. Men for at det skal passe inn i den tida vi lever i og med det vi ellers tenker om oss selv, har vi laget det rommet, da, den ironiske distansen, for da er det liksom greit.

– Nei, jeg vet ikke, sier Daniel Kvammen etter litt. – Kanskje handler det egentlig bare om jeg som er usikker på meg selv. På en måte synes jeg det er mer interessant. •