Ansvar for alt

Det stormer stadig rundt statsminister Jonas Gahr Støre.

– Det er ikke alltid opplagt for andre hva som er tøft og hva som er håndterlig.

Portrett av Jonas Gahr Støre

kan ikke gjøre alt

– Det å bekjempe ensomhet er ikke noe du kan vedta politisk, men vi må ta ansvar sammen, sier statsminister Jonas Gahr Støre.

(Foto: Thomas Bjørnflaten)

– Én ting er om du har nok beskyttelsesmateriell på lager, medisiner, alt det vi er opptatt av, men det andre er hva gjør det med oss, som fellesskap, sier Jonas Gahr Støre.

Det tar et kvarter å komme gjennom sperringene og dørene inn til bygningen der statsministeren holder til, godt sikret av Akershus festning. Vi vises inn til et spesial­innredet intervjurom en halv trapp ned fra første etasje. Utenfor skinner solen, men det kan man ikke ane her inne. Statsministeren kommer inn og presenterer seg som Jonas.

Han setter seg ned og jeg ber ham snakke om å leve i pandemien. Støre har vært statsminister i vel fire måneder nå.

– Jeg arbeidet i Verdens helseorganisasjon for 20 år siden, da var det to viktige temaer som vi hadde på dagsorden. Det ene var mental helse i internasjonalt perspektiv, det var tema i alle land. Det andre var at i det 21. århundre kom vi til å se pandemier som følge av reisemønster og smittsomme sykdommer. Allikevel ser vi at når det som er vurdert som en av de mest sannsynlige truslene vi står overfor faktisk slår til, så er det ikke mulig å være fullt ut forberedt på hva det betyr.

– Kanskje Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap visste det, men befolkningen, vanlige folk som du sier, ingen kunne ane at det skulle bli sånn?

– Nei, og på den ene siden kan vi si at det er bra vi slipper å gå og bekymre oss for det. En bekymring er ofte en sunn reaksjon, men det å gå og være bekymret for en pandemi, er godt å slippe å gjøre til daglig. Vi hadde en forsvarssjef for noen år siden som sa at Norge lever i «dyp fred». Det høres i utgangspunktet ut som noe hyggelig – er ikke det hyggelig? – Nei, det er noe farlig i det, for det kan ligge litt i nærheten av at man er søvnig og tar trygghet og fred nærmest for gitt. Det har vi sett i det norske folk, en veldig oppslutning om å stille opp i dette sammen. Vi har hatt tillit til helsemyndighetene og fulgt rådene, også nå, når vi er grundig lei av pandemien, så er det det gjennomgående bildet at rådene blir fulgt.

Ser belastningen

Selv om Norge har klart seg bra målt med internasjonal målestokk, kjenner Støre til nedsiden av rådene, forteller han.

– Jeg er veldig opptatt av de tallene vi leser om situasjonen for psykisk helse, belastningen på telefonene inn til frivillige organisasjoner, særlig for barn og ungdom. Jeg tror det er der vi må være særlig oppmerksomme. For dem har dette konsekvenser for resten av livet. Og for de utsatte gruppene som opplever isolasjon og ensomhet eller kommer i kontakt med hjemmesituasjoner med vold, som et åpent samfunn beskytter dem mot.

– Ja, men du er jo faktisk sjef. Du kan gjøre noe med dette?

– Ja, jeg kan ikke være i hvert hjem og beskytte folk. Det er en vurdering at om man gjør det vi kaller inngripende tiltak, så er den grunnleggende analysen at hvis vi ikke gjør noe, blir konsekvensen større. Jeg mener fortsatt at de som vil bli hardest rammet av å ikke gjøre noe i møte med voksende smitte, er de som allerede er svakest. Så hvis vi får en ukontrollert smitteoppblomstring hvor folk blir syke over en bred skala, hvor sykehusene blir overbelastet, er det de svakeste som blir hardest rammet. Det ligger i bunnen. Som øverste ansvarlig er jeg opptatt av at vi nå gjennom vinteren klarer å kontrollere smitten, at vi bruker all erfaring vi har siden mars 2020 til å ha gode kompenserende tiltak der vi kan, og at vi har en åpen samtale om det vi kaller de ikke-materielle konsekvensene, som blant annet er knyttet til psykisk helse.

Forsonet med avmakten

– Du har ansvar for alt, arbeidsløshet, arbeid, rikdom, fattigdom, lykke og ulykke. Men du kan ikke gjøre alt. Hvordan er det?

– Det må man forsone seg med som politiker. Det er egentlig bra at man ikke kan gjøre alt, for vi har et samfunn hvor vi fungerer sammen i veldig mange sammenhenger. Jeg vil gå tilbake til en grunnsetning jeg lærte meg da jeg var i Røde Kors, om at den viktigste medisinen du kan gi et annet menneske er et annet menneske. Det å bekjempe ensomhet er ikke noe du kan vedta politisk, men vi må ta ansvar sammen. Og se hverandre som medmennesker.

– Du blir ikke litt frustrert?

– Jo, det kan jeg bli. For når du har jobb som statsminister får du veldig mye informasjon, om det som skjer ute i samfunnet som er bra og det som ikke er bra. Og ethvert utålmodig menneske vil ønske å gjøre noe med det, men erfaringen tilsier at man må sette seg ned og tenke grundig gjennom hvordan gjør vi noe med det, og hvordan vi fordeler ansvaret for å gjøre noe. Vi må gi folk selv muligheten til å ivareta sin egen helse.

– Jeg har levd nært på sykdom, både fysisk og psykisk, hatt det tett på mitt liv.

Ta egne valg

Den første januar holdt Støre sin første nyttårstale som statsminister. Her trakk han fram møtet med en ung jente på videregående skole som vil bli sveiser.

– Du snakket om ungdom i nyttårstalen. Hva slags samfunn tenker du at vi skal gi den ungdommen?

– Det er et veldig stort spørsmål da. Jeg håper ungdommen får et samfunn som …

Han avslutter ikke setningen, men begynner på nytt.

– Vi sier ofte at en god barndom varer hele livet, det gjør også en dårlig barndom. Slik at jeg ønsker å bidra til at barn får trygg oppvekst, kan ta opplyste valg, og så velge sitt liv. Det er en viktig individuell rettighet og frihet. At de tar valg om utdanning. Og der har vi en stor oppgave foran oss med å legge til rette for at du tar valg i videregående som gir deg en hel og fast stilling og lønn å leve av på andre siden. Der er det mye vi kan gjøre, også politisk. Men jeg tenker at de kan ta egne valg, at de kan ha tro på framtiden og at de kan påvirke den framtiden. Det er en viktig kilde til psykisk uhelse hvis du føler at du ikke har mulighet til å påvirke din egen hverdag.

Portrett av Jonas Gahr Støre
(Foto: Thomas Bjørnflaten)

Alle har sitt

Jonas Gahr Støre har en CV minst like imponerende som andre toppledere som legges frem for tiden. Den inneholder blant annet sjøkrigsskolen, statsvitenskapsstudier i Paris, direktør i Verdens helseorganisasjon (WHO), generalsekretær i Norges Røde Kors, utenriksminister og helseminister.

– Du har alltid vært flink, har jeg hørt sagt om deg, fra ungdomstiden av. Tenker du av og til på hvordan det er å ikke være flink? Ikke ha lett for å tilegne seg ting?

– Til det har jeg lyst til å si at ingen er bare det du ser. Det var en overskrift på en tv-innsamling som jeg tenker er riktig. Så begrepet om jeg var flink, der har du en kilde som får stå for det, men alle har sitt. Og jeg har mitt.

– Kan du si mer om det?

Han kremter og tar en ørliten pause.

– Nei, det har jeg ikke tenkt å si mer om enn det som faller meg naturlig. Men jeg tror alle har oppturer og nedturer i livet og vi mestrer dem på ulikt vis. Jeg har levd nært på sykdom, både fysisk og psykisk, hatt det tett på mitt liv, i mitt livsløp, som jeg ikke tror skiller seg så veldig mye fra andre. Jeg er skeptisk til det flinkhetsbegrepet som definerende for hvordan du ser på livet. Det finnes mange flinke mennesker som kan ha slitt i livet sitt, og det finnes mange mennesker som du ikke vil kalle for flinke, etter det du tydeligvis der beskriver, som har levet helt gode liv. Så her tror jeg alle møter utfordringer i livet som tester dem eller belaster dem.

– Men det hadde vært fint om du kunne si litt om å leve tett på psykisk sykdom?

Blikket er skarpere nå. Han lener seg litt bakover.

– Ja, men jeg tror jeg skal, jeg skal, ta vare på mine nærmeste og si at jeg skiller meg ikke fra andre der. Psykisk helse, uhelse, det er til stede i samfunnet vårt. Vi er mye mer åpne om det nå. Jeg har vært på videregående skoler og snakket, både som helseminister og som generell politiker og tenkt tilbake til at det ville vært helt uhørt på syttitallet at noen snakket om det på denne måten. Åpenheten om det er veldig bra. Og det er bevisstheten og varheten om at ingen er bare det du ser. Man skal være forsiktig med å konkludere med at folk er vellykket og lever bekymringsløse, problemfrie liv, fordi overskrifter og tabloide beskrivelser gjengir det. Det vil jeg stå opp mot, i tilfelle.

Skriver til statsministeren

Det er ikke bare helsemyndighetene vanlige folk har tillit til. Trolig har mange tillit til myndighetene generelt, og til at statsministeren kan ordne opp. Støre har gitt ut en bok som heter Å gjøre en forskjell. Kanskje er det derfor mange skriver til ham for å få hjelp. Postlistene til statsministeren forteller om daglige henvendelser fra enkeltpersoner.

– Hva er det folk er mest bekymret for?

– For det første vil jeg si at det er en fin tradisjon at folk kan sette seg ned og gjøre det, og jeg forsøker så langt det er mulig å svare.

– Gjør du det?

– Ja, men en ting er spørsmål som er veldig konkrete, der de spør om et politisk tema, et ansvarsområde, som enten kan besvares av meg eller et departement. Men det er også mange som skriver generelt om sine bekymringer. Jeg klarer ikke svare på alt det, men det gir et veldig bilde av hva som er der ute og veldig mye er knyttet til arbeid. Uro for at ikke inntektene strekker til, økonomi, som gjør livet utrygt. Når vi har fattige barn i Norge er det ikke barna som er fattige, men de vokser opp i fattige familier. Hva skal til for å legge til rette for at familien har et trygt fundament? Det er politisk tema. Brevene handler om hele spekteret, ofte er det ganske lange fortellinger om møte med helse­vesenet som oppleves frustrerende. Rundt 20 prosent av de som henvises videre til psykisk helsehjelp blir avvist, det er et uttrykk for at systemet ikke fungerer. Vi skal ha en ny opptrappingsplan for psykisk helse og den må ta tak i disse spørsmålene.

– Det er relasjonene som avgjør, det å ha folk å snakke med.
Portrett av Jonas Gahr Støre
(Foto: Thomas Bjørnflaten)

Tøffe tak

Støre snakker lett og rutinert om de politiske vilkårene for psykisk helse i befolkningen, som tidlig innsats, sunne relasjoner, spesialisthelsetjenesten og problemet med nedbygging av sengeplasser. Hva med hans egen psykiske helse? Han har vært politiker i mange år og leder en regjering som får så ørene flagrer i debatter om fylkesoppløsning, pandemihåndtering og lederansettelser, blant annet.

– Når du står i stormen, som du gjør, hva gjør du for å takle det?

– De stormene kan være både håndterlige og ganske tøffe, og det er ofte ikke helt opplagt for de utenfor å vite hva det er som er tøft og hva det er som er håndterlig. For ofte kan det være det som er stort og tydelig som folk er opptatt av, det kan være håndterlig fordi vi har gode prosesser for å stå i det. Men det kan også være saker som jeg vet berører folk på en måte som også gjør dypt inntrykk på meg, som kan være mye tøffere å stå i. Jeg synes det jeg har vært med på å gjøre vedtak om nå i pandemien som jeg vet fører til at folk mister jobben, som jeg vet betyr at de kommer hjem og forteller barn og familie at nå går inntektene ned og strømprisene opp. Det er mange tøffe ting som går veldig inn på meg. Hva gjør jeg med det?

Han ler litt forsiktig.

– Jeg er jo gjennomtenkt i at jeg må ta vare på meg selv og det er enkle ting som at jeg må sove nok, jeg må spise riktig, og klare å være fysisk rustet til å stå i jobben. Så må jeg ha mine nære som jeg kan snakke godt med som er villige til å høre på meg. Det har jeg. Og så har jeg behov for å være ute og alene. Det er der jeg kan ta mye av dette. Være på en tur, ha en stille stund. Men jeg går tilbake til det at det er relasjonene som avgjør, det å ha folk å snakke med, gode medarbeidere, familie som skal holde ut og tåle. Det å være familie med politikere på toppnivå, må prøves, vil jeg si.

Han ler litt forsiktig igjen.

– Det er lett å undervurdere den tilleggsbelastningen. De har ikke bedt om det, men de må ofte stå i det.

Kan skje igjen

Kommunikasjonsrådgiveren holder øye med klokken. Statsministeren skal av gårde om ti minutter. Hun lurer på om vi kan lande. Men nå er Jonas i gang.

– Det er viktige temaer dette, da, sier han og snakker mer om unge, om studenter og skoleelever som har studert foran en skjerm på hybelen. Den helt spesielle tiden vi lever i.

– Men jeg har bare lyst til å si at det har skjedd, det kan skje igjen. Faren min var 15 år i 1940. Den tyske okkupasjonsmakten overtok skolen han gikk på, så han måtte flytte til en annen skole og ha undervisning i noen kjeller­lokaler. Det var deres oppvekst. Pandemier kan komme igjen. Vi kan ikke ta for gitt at vi lever i dyp fred. Vi må ha en årvåkenhet og en beredskap for det som kan skje politisk, sikkerhetsmessig og helsemessig.

En svart bil med en dresskledt kvinne venter utenfor. Det er fortsatt sol og kaldt. •

Vipps: 12137