Pusterom: En gul regnfrakk i livet

Av Liz Buer

Tegning av en kvinne i gul regnfrakk på et svaberg mot horisonten
(Illustrasjon: Finn Graff)

Høsten kommer, og plutselig er det bruk for det gamle regntøyet som henger og lukter litt muggent, på sommerhytta. Jeg liker ikke de nyere regnfrakkene som er kommet til knaggrekken, det er fordi de gamle alltid føles best på hytta. Ikke glem at selv om mange nordmenn nå har oppvarmet oppkjørsel til fjellhytta og diger flatskjerm på stueveggen med surround-lyd, samt mener at påsken ikke er komplett uten boblebadet på terrassen, så er en betydelig andel av oss av gamlesorten. Som studerer hyttebøkene fra 70-tallet og konkluderer med at lite er forandret. Det var tørkesomre på midten av 90-årene også.

På fjellhytta til familien til kjæresten min har de skaffet seg forbrenningstoalett, men utedassen består. Jeg nyter forbrenningsluksusen, siden jeg er ny der i gården, men kjæresten og søsteren hans nekter plent å bruke den. De foretrekker selskapet til døde fluer fra 80-tallet.

Høsten på sommerhytta er best. Strendene er øde, svabergene fortsatt varme på solrike dager, lyng og høstblader gløder. Ingen brølende vannscootere høres. Vi kan spise eplekake og fyre i peisen. Jeg kan gå med den gule regnfrakken min. Den er i størrelse 12 år, og var ytterst moderne da jeg fikk den. Antrekket var komplett sammen med seilerstøvler der bukseslengen hang litt nonchalant fra støvel-leggen. Den gule regnfrakken passer overhodet ikke i dag, men jeg skviser meg inn og tvinger trykknappene sammen. Som en gul lysende bratwurst vandrer jeg over engen. Hetten er stor nok! Ermene når til rett under albuene. Den er antagelig litt retromoderne nå, men jeg gir den ikke bort til yngre, tynnere og hippere personer i familien. De får låne, til nød. Regnfrakken er dekorert på ryggen av mitt 12-årige jeg. Med bobleskrift har jeg skrevet «Bonita» og «Snøfrid» og andre hestenavn jeg ikke lenger husker, og ikke kan skimte, for kulepennskriften er nesten helt utvisket av regn. Jeg har også tegnet litt morsomme hester. Slik gikk jeg rundt og proklamerte for verden min kjærlighet til ponnien Bonita, i en alder da jeg fortsatt hang så vidt igjen i barndommen. Og jeg ikke helt visste, men kanskje ante, at verdenen min snart skulle utvide seg drastisk, på godt og vondt.

På sommerhytta om høsten er det lov å være litt eksentrisk. Ingen tenker på sommerkroppen. Er det kjølig, kan man ta på en stygg lue fra nederst i skuffen. Det er ikke farlig å se ut som en gul pølse i regnet. Kanskje er det litt frigjørende, midt i det trange. Og er det sol, kan jeg fortsatt ligge og kjenne det varme svaberget i ryggen. •


Les hele magasinet - hver gang! Bestill abonnement her.

Vipps: 12137