Ut av inkassojaget

Mens andre klagde over julestresset, sto Kaisa Hansen-Suckow og familien i sin livs krise. Jula for tre år siden ble til et skjellsettende vendepunkt.

Bilde av Kaisa Hansen-Suckow som ligger på gulvet med penger og eiendeler rundt seg
(Foto: Alexander F C Johansen)

For to år siden i 2020, laget Kaisa Hansen-Suckow (31) en kortdokumentar om det hun nå tenker på som traumet i livet sitt: En barndom og et ungt voksenliv i fattigdom. Verden skulle endelig få se det hun har brukt år på å skjule. Men aller først skulle hun vise filmen for datteren sin.

Kaisa var 19 år da hun ble mor til Nuria, slik moren var 19 år da Kaisa ble født. Den dagen Kaisa og datteren sitter hjemme i sofaen i Kristiansand og trykker på play, er Nuria blitt ni år. Da filmen er ferdig spør datteren: «Mamma, har vi hatt det sånn?»

– Da kjente jeg: Jeg klarte det! Sirkelen er brutt. Hun har ikke merket hvordan vi har slitt. Helt siden jeg fikk henne, har livsmålet mitt vært å gi dattera mi et annet utgangspunkt enn det jeg fikk.

Hvordan fattigdom går i arv mellom generasjoner, er ett av temaene under seminaret til Redd Barna om barnefattigdom i Norge, som Kaisa Hansen-Suckow deltar på ved utestedet Youngs i Oslo. Å vokse opp i en lavinntektsfamilie øker risikoen for psykisk sykdom senere i voksenlivet. Risikoen for rusmisbruk, avbrutt skolegang og arbeidsløshet øker betydelig. Kaisa droppet selv ut av skolen, men i dag har hun en mastergrad. Hun jobber i Kristiansand kommune. Eier eget hus og er gift, men veien ditt har vært pløyd fram gjennom konstante pengekniper, med flere kriser som har fremstått som umulige. Mat har ofte kommet fra containere utenfor dagligvarebutikker, ikke som protest mot mat­svinn, men fordi det er gratis. Hun har mottatt nødhjelp fra Nav og opplevd å bli fotfulgt i alles påsyn i den lokale matvarebutikken Nav-kontoret har konto hos. Hun har laget dokumentarfilm. Og hun har skrevet bok. «Oss mot verden» ble utgitt i høst, og er en selvbiografi som kretser rundt følelsene av utenforskap, skam og selvbebreidelse.

Foran publikum på Youngs forteller Kaisa at selv så mange kreditorer hun og mannen har hatt etter seg, har svaret til datteren aldri vært: «Det har vi ikke råd til».

– Jeg har funnet andre forklaringer. Vi har ikke hatt bil fordi det gir utslipp. Vi har ikke spist kjøtt fordi vi heier på dyrs rettigheter. Vi bor smått fordi det er koselig. Det er kaldt fordi det er deilig med te og tepper ...

Salen foran henne humrer, men forsiktig. Etterpå, inne i et skjermet avlukke, forteller Kaisa til Magasinet Psykisk helse at uansett hvor stolt hun er av at datteren ikke har opplevd livet som en lavinntektsfamilie, er det likevel sårt.

– For det er så veldig mange ganger jeg ikke har vært tilstede med henne i øyeblikket. Jeg har ikke klart det, fordi jeg har vært i konstant uro og kverning. Hvordan finne en løsning så vi ikke mister strømmen, hvordan finne en løsning så vi har middag i morgen …

Sammen med datteren snakker de nå om erfaringene med fattigdom som noe som ligger bak dem.

– Mens jeg som voksen tenker at dette er faretruende nær. Når man lever fra lønning til lønning er veien til grøfta veldig kort, og nå har alt steget så mye.

Portrett av Kaisa Hansen-Suckow.

«Fattighjerne»

– Jeg har gått med et tankesett som om jeg har gjort noe forferdelig galt, men det forferdelige var at jeg hadde lite penger, sier Kaisa Hansen-Suckow.

(Foto: Marit Sunnanå Aalrust)

Gjeld som en melkekjele

Fortellingen til Kaisa Hansen-Suckow er på mange måter en historie om å ikke kunne gjøre feil. Hverken egne, eller å bli utsatt for andres, fordi det ikke finnes noe sikkerhetsnett. Ingen sparekonto, eller foreldre med sparekonto. Et eksempel Kaisa vier oppmerksomhet i boka er en strømregning. 18 år gammel flytter hun for seg selv, men leser ikke av strømmen når hun oppretter strømavtalen.

– En klumsete, dustete nybegynnerfeil som gjorde at jeg endte med å betale månedlig snittpris. Plutselig kom et krav på 20 000 kroner, som går til inkasso med 30 prosent rente. Den regningen brukte jeg ti år på å snu, og det er bare én greie, sier hun på arendalsdialekt.

– Så er det tannverk, eller en bil som havarer, eller en skoletur, eller at Lånekassa ikke utbetaler det du trodde, eller to Nav-kontorer som ikke klarer å samarbeide om en overføring ved flytting. Da må du sitte og velge. Skal jeg betale den regninga eller den regninga. Og da bygger det seg opp like fort som en melkekjele renner over på komfyren. Det går fra null til hundre. Med de rentene inkassoselskapene har blir man fort gjeldsslave. Du blir bombardert av telefoner og brev. Du mister forsikringsavtaler, som gir deg daglige bøter. Hele tiden er du i et overlevelsesmodus.

Da Kaisa er fire år dør faren av en overdose. Moren går på arbeidsavklaringspenger, utdanner seg, men blir ufør noen år senere. Etter at barndomshjemmet går opp i røyk en advent, uten at familien har innboforsikring, vokser Kaisa opp i ulike kollektiver sammen med moren. Det blir de to mot verden.

– Så ble det datteren min og meg, og senere familien min, med mannen min Robin og barna våre. Verden, det var alle utenfor hjemmets fire vegger. Følelsen er å stå på utsiden av alt, hvor du løper en enorm risiko ved å blottstille deg. Har ikke folk tid til å høre på alt, vil de kanskje tenke at du har bare deg selv å skylde.

Som barn leste Kaisa morens kroppsspråk og toneleie om de var trygge eller ikke.

– Var det ok å klage over regnet her, fordi vi ikke har penger til bussen? Mamma forklarte meg aldri dette, men jeg lærte tidlig å mistenkeliggjøre andre, også de som skulle hjelpe. Det lønte seg å holde kjeft om økonomi, for sa du noe, sto du i fare for å bli diskriminert og stigmatisert.

På skolen lærte Kaisa og medelevene at de bodde i et av verdens rikeste og mest likestilte land.

– Det fantes ikke fattigdom i Norge. Fattigdom betydde utmagrede barn med fluer rundt øynene, men hva var min virkelighet da? Jeg hadde ikke noe begrep til å forklare det jeg opplevde.

Blant panelet på scenen på Youngs i Oslo blir barne­bursdager et tema. Hvor mye en femtilapp faktisk kan koste. Kaisa overdrev for moren den gleden klassekameratene hadde vist for gaven hennes. Forbruker­økonom i Nordea, Daria Incedursun, forteller at hun gjemte bursdagsinvitasjonene i sekken for å beskytte moren for kostnaden. Det får Kaisa til å tenke på løgn.

– Herregud jeg har jugd så mye, sier hun etterpå.

– Kolleger i kommunen kan ha invitert på et sosialt arrangement, og jeg har svart at jeg ikke kan fordi … og så ser noen meg i byen på feil tidspunkt. Folk begynner å lure på deg fordi du ikke tør å være ærlig. «Jeg har ikke råd».

Redsel og sinne mot hjelperne

Fra Kaisa var fjorten år har hun skrevet dagbok og dokumentert livet med film og lydopptak. I bokarbeidet har hun gått igjennom alt sammen. Men å vende tilbake til tenåringen – som hadde droppet ut av skolen for å jobbe på cafe etter et friår. Som hadde skyhøy skatteprosent i forhold til inntekt fordi hun ikke turte å spørre om hva som var vanlig i redsel for å virke dum. Som ikke ante hva hun skulle med livet sitt, annet enn at hun skulle ha barnet som vokste i magen - det brakte også fram gamle følelser. Kaisa var 4000 kroner unna å ha tjent opp nok til foreldrepermisjon etter fødselen. I stedet fikk hun en engangsstønad på 30 000 kroner.

– Jeg har gått i terapi i ett år for å klare å skrive boka. I tiden under og etter graviditeten hadde jeg veldig mye angst og panikkangst som krøp tilbake da jeg begynte på skriveprosessen.

«Du må ikke stresse. Du må slappe av, du kan skade barnet ditt», var beskjeden fra jordmødrene.

– Men hvordan i h…vete skulle jeg slappe av? Hvordan skulle vi klare oss? Det føltes som en enorm risiko å fortelle om hvor redd og stresset jeg var. Ville de kontakte barnevernet? Og den ene gangen jeg forteller, spør jordmoren om min største frykt, på grunn av faren min: Ruser du deg? Det gjorde at jeg trakk meg enda mer inn i meg selv. I ettertid ser jeg at jeg bygde opp en veldig fiendtlig stilling og hat mot dem som var der for å hjelpe meg.

I boken viser Kaisa hvordan følelsen av å stå utenfor også gjelder kunnskap. Redselen for å bli sett på som dum gjør at hun som ung voksen ikke tør å spørre. Følelsen av skam og underlegenhet bare forsterkes.

– Det var vanskelig å skjønne hva som var min mang­lende allmennkunnskap med bakgrunn i det hjemmet jeg vokste opp i, og hva som var vanlig å ikke vite. Da Nuria var liten, gledet jeg meg bare til å komme hjem og lukke døra. «Nå er det ingen som kan måle og bedømme meg lenger.»

Bilde fra filmen av Kaisa som er ute og handler mat med en representant for NAV

Synlig hjelp

Kaisa får på et tidspunkt nødhjelp fra Nav. Det blir en eksponert og ydmykende opplevelse på den lokale butikken.

Når livet snur

Det finnes et vendepunkt i livet til Kaisa, og det skjedde i desember 2019. «Melkekjelen» var i ferd med å koke fullstendig over. Kaisa er i full jobb, ektemannen studerer ved siden av å jobbe. De har to barn hjemme, og én i magen til Kaisa. Og de skal på Fattighuset.

– Det satt så fryktelig langt inne å gå dit. Ville vi bli registrert, ble barnevernet kontaktet? Jeg og kjæresten min gikk i ring, roet hverandre, fikk panikk. Trygget hverandre; nei, uansett hva som skjer, vi er gode foreldre.

Da de reiser ned til matsentralen i Kristiansand, ser de kø rundt kvartalet.

– Og jeg vet ikke hva som skjer med meg, jeg blir veldig frekk i situasjonen. Jeg går forbi køen og huker tak i hun med logo på genseren. «Er det du som er Elisabeth? Hei-hei, Kaisa, her». Mens Robin blir den ydmyke, skamfulle, går jeg bare rastløst rundt, til hun som heter Elisabeth kommer med en pose til meg og sier «Her, denne kan du bære», og så gir hun meg en klem. Og da raser alt på en måte. Jeg blir stående å hulke og holde fast i henne, mens mannen min gråter bak meg. Og så sier hun god jul. Gå hjem og prøv å slappe av. Og jeg tenkte at dette mennesket skjønner oss, hun vet hvem vi er.


Les også: Betaler med liv og helse: Den største gjeldsbyrden er ikke nødvendigvis de ubetalte regningene, men hva det gjør med deg, sier professor em. i helsepsykologi.

De matposene endte med å snu alt for familien.

– Fordi vi med maten frigjorde penger vi kunne bruke til å legge enda mer på bordet til kreditorene, og startet avtalene og betalingene igjen, og det var halv skatt i desember. I tillegg hadde vi en milliard strøjobber.

De bruker ett og et halvt år med det Kaisa beskriver som intens jobbing. Begge i fult arbeid ved siden av at ektemannen studerer. De nærmer seg overflaten, fortsetter å leve billig.

– Og da er vi vant til at så mye av inntekten vår går til nedbetaling av gjeld, at vi klarte å spare opp en bufferkonto på 10 000 kroner.

Hun lener seg tilbake i setet og vinker mot seg med hendene.

– Kom igjen! Hvis noe biter nå, er jeg forberedt! For første gang i livet mitt, ligger jeg foran. Det har gjort at jeg kan sove, at jeg kan være mentalt tilstede med ungene mine. Så den roen det frigjør – det er så mye mer verdt enn 10 000 kroner, og det er veldig trist å tenke på at det ikke er mer som skal til.

– Hvis noe biter nå, er jeg forberedt. For første gang i livet mitt, ligger jeg foran.

Motsatt av skam

Kaisa kaller seg i dag aktivist. Hun kjemper for økt innsikt. Mot fordommer om at fattige bare kan skylde seg selv. For en systemendring som gjør det lettere å komme seg ut av et liv i fattigdom. Og hun fortsetter kampen for barnas fremtid.

– Mennesker som vokser opp med lavinntekt benytter seg mindre av stemmeretten, vi har mindre tillit, vi har mindre sosial mobilitet, og vi har mindre tro på at ting kan endre seg, og mer avmakt. Så demokratiopplæring, hva kan man gjøre som borger, hvilke muligheter vi faktisk har, det er jeg veldig opptatt av å lære barna mine. Og vi har mange allierte som vil hjelpe oss, vi står ikke alene, det er ikke oss mot verden.

Kaisa ler.

– Og så har alle miljøforklaringene Nuria har fått opp igjennom årene, resultert i at hun er blitt en supergrønn jente som sender brev til Kongen og statsministeren, og får svar. De henger på kjøleskapet hjemme. Hun ser at hun kan bli hørt, sier Kaisa.

– For henne er dette blitt en ressurs. Hun er stolt, og stolthet er jo det motsatte av skam. •

Bilder fra dokumentarfilmen «Så er spørsmålet: Hadde de råd til det før og?» hvor Kaisa Hansen-Suckows liv er dramatisert. Foto: Alexander F C Johansen

Vipps: 12137