Utspill: Rett til trygghet

Enkelte vil nok mene at mamma gjorde en dårlig jobb. Jeg var nemlig homofil, skriver Aleksander Engevik.

Illustrasjonsbilde av sørlandsidyll
(Illustrasjonsfoto: iStock)

Som skeiv tenåring i bibelbeltet ble jeg fort vant til homofobi. De andre elevene brukte homo som skjellsord hver dag. Noen sendte vage trusler på meldinger i sosiale medier i form av bibelsitater om at homofile skal steines. Det verste var å bli truet med kniv. Jeg kom meg unna uskadd, men det satte dype spor.

Omtrent samtidig var jeg på besøk mens en foresatt i huset hadde bokklubb. De var nok ikke klar over at jeg satt i naborommet og hørte sladderen deres da de pratet om hvordan mamma var en dårlig mor fordi sønnen hennes var homo. De samme menneskene jobbet som sykepleiere. Da jeg få år senere trengte en operasjon, nektet jeg å dra på sykehuset. Mamma var pent nødt til å betale for at jeg skulle gjøre det privat. Vi var heldige som hadde råd til det.

Som offentlig ansatt med publikumskontakt har man et særlig ansvar for at borgerne føler seg trygge og ivaretatt. Sykepleiere, leger, psykologer, og andre helsearbeidere sitter på makten i møte med pasienter. De har makt over hvilken behandling du får. De har makt over om du skal henvises til spesialist. De har makt over om du skal behandles i det hele tatt.

Å mene at noen er en dårlig mor på bakgrunn av barnas legning rammes nok ikke av lovverk som beskytter minoriteter mot hatefulle ytringer. Det skal selvsagt være lov å ha slike holdninger, men 15 år gamle Aleksander som opplevde alt fra «jævla homo» til drapstrusler klarte ikke å skille det ufarlige fra det farlige. Utsatte grupper har ikke råd til å ta sjansen på at sykepleieren med diskriminerende holdninger klarer å forholde seg profesjonelt til oss når vi er deres pasient.

Veien fra «jævla homo» til vold er alt for kort. Nettopp derfor er helsearbeiders holdninger så viktige. Pasientens rett til trygg helsehjelp må trumfe de ansattes rett til å mene hva de vil offentlig. Et samfunn hvor skeive og andre utsatte grupper ikke våger søke helsehjelp er et samfunn med mer rusavhengighet, mentale lidelser og selvmord. Ansvaret for å skape et trygt miljø for pasientene hviler på de ansatte. Om man ikke er sin rolle bevisst har man rett og slett ikke de mellommenneskelige egenskapene som jobben krever.

Jeg kjenner fortsatt på den samme usikkerheten, selv i Oslo hvor jeg aldri har opplevd diskriminerende holdninger fra helsevesenet. Etter at jeg fikk mitt første panikkanfall som markerte starten på et langt sykdomsforløp med PTSD var jeg livredd for å snakke med fastlegen om voldtekten jeg opplevde, legningen min og truslene.

Hva om helsepersonellet som skulle behandle meg hadde negative holdninger mot skeive? Ville jeg da fått hjelpen jeg trenger?

Jeg har vært heldig. Fastlegen min er profesjonell. Jeg har fått så god hjelp som rammene i det offentlige tillater. Men det er ikke alle som kan ta den sjansen. Mange med større bagasje lever med traumelidelser i mange år uten hjelp. Mange av dem overlever ikke. •

Alexander Engevik er leder i Bjerke Venstre i Oslo.

(Foto: Vidar Sandnes )

Vipps: 12137