Vold og taushet

Martin Eia-Revheim vokste opp i en familie med et pent ytre og et mørkt indre. Nå er det han som forteller historien.

Illustrasjon av hånd som holder over munnen til et barn
(Illustrasjon: Shutterstock)

– Har du først blitt slått én gang, så vil frykten for at det skal skje igjen bli sittende resten av livet. Så det blir ikke en konkurranse om hvem som har opplevd mest vold over mange år.

Dette sier Martin Eia-Revheim som har skrevet bok om oppveksten med en voldelig far. «Poenget er at vi aldri kunne føle oss trygge», skriver han. Barndommen var preget av fysisk vold så vel som psykisk terror fra faren, som var prest og tilsynelatende velfungerende i samfunnet. Å sette sammen bitene, heter boken, som ikke setter sammen noen biter i seg selv, men som forteller brokker fra Martins barndom, ungdom og voksen alder. Noen av disse bitene er fra farens fyllekuler, legemiddelmisbruk, juling, trusler og manipulering. Andre er Martins tvangsinnleggelser, selvmordsforsøk og selvskading.

«Min historie om vold, skam og reparasjon» er undertittelen. Den er ikke helt representativ. Reparasjonen tar mindre plass enn volden, og skam er det svært mye av i denne historien, som kommer mange tiår etter. Forskning viser at barn som er utsatt for overgrep i snitt venter 17 år før de forteller. Barn forteller ikke der og da om hva som skjer til andre, heller ikke forfatteren som gutt. Martin og moren fablet om måter å drepe faren på, for endelig å få en slutt på terroren, når de gang på gang forskanset seg med nødrasjon og lommelykt i et låst rom.

Flere utgivelser

Eia-Revheims bok er bare en av flere som handler om vold hjemme. Hvis det likevel hadde vært en konkurranse, hadde han nok kommet høyt opp på rangeringen, selv om det er tett i oppløpet. For noen år siden ga Leonard Ibsen ut boken Jar om stefaren som mishandlet ham, og hans egen forlengelse av historien med vold mot sin kone i voksen alder. Leonard Ibsen kaller det «voldsarven». I et intervju med NRK i forbindelse med utgivelsen beskriver han avmakten han følte da stefaren slo. «Det var en følelse av å ha oddsene imot og måtte stå ekstra mye på for å finne sin plass. Jeg prøver å beskrive skadevirkningene av vold», sier han til NRK.

For vel ett år siden, laget filmstudent Silje Vester­hagen film om samtalen med kjæresten etter at han hadde banket henne opp, under tittelen Sammen i mørket. I løpet av filmen forstår vi hvor alvorlig hun er skadet og hvor lite han angrer. Alt er klipp fra samtalen etterpå mellom dem over telefon, hvor distansen er understreket av at han er i Sverige, hun er i Norge. I intervju med Magasinet Psykisk helse sier Vesterhagen at kjæresten spiller på følelsene hennes, han manipulerer: – Ofte blir selve volden visket ut med tiden, siden det har vært en forelskelse først. Så kommer usikkerheten og da blir det vanskelig når man tar opp kontakten igjen. Man kan bli lurt tilbake i nettet. I samtalen vår ville jeg vise denne usikkerheten.

Barndommen varer

Både Vesterhagens film og Eia-Revheims og Ibsens bøker er kunstneriske uttrykk for det lege Anna Luise Kirkengen viser i Hvordan krenkede barn blir syke voksne, fra 2005. Etter hvert har denne kunnskapen blitt mer utbredt, kanskje til og med helt allmenn. Vold skader – når det skjer, og lenge etterpå. Skillet mellom psykisk og fysisk skade blir kunstig og mindre relevant i dette perspektivet.

I Norge er det ikke lov å slå barn. Akkurat hvorfor er kanskje ikke så kjent, bortsett fra at FNs barnekonvensjon gjelder. Den er god, men i tillegg er en dom fra Høyesterett så sent som 2005 betydningsfull. Det var her retten trakk skillelinjen mellom refselse (som er lov) og vold (som ikke er lov). Én ting er å ruske i barnet ditt, eller ta tak i skuldrene og si noen alvorsord, en annen er altså å slå for å markere noe, eller særlig å planlegge det. «Når far kommer hjem, får du juling» er virkelig helt forbudt. Norsk institutt for menneskerettigheter ga nylig ut rapporten Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt. Den starter med å konstatere at det fortsatt er mange barn som opplever dette hvert år, også i Norge. Rapporten gjennomgår hvilke menneskerettslige verktøy som gjelder, blant annet Grunnloven og Menneskerettskonvensjonen. Både staten og enkeltpersoner har plikt til å avverge vold og overgrep mot barn.

Bokomslag
(Foto: Cappelen Damm 2022)

Rettsvesenet

Jeg har aldri hørt om noen som er uenig i barne­konvensjonen, menneskerettskonvensjonen eller Grunnlovens «Barn har rett til vern om sin personlige integritet» som gir barn rett til beskyttelse mot alle former for vold.

Like fullt utsettes barn over hele landet for vold i ulike former. En nokså rask titt på tiltaler og dommer i landets tingretter dokumenterer det. Dommer er offentlige i Norge, som en del av demokratiet. Likevel vil jeg ikke anbefale å gå inn i tiltalene og domsavgjørelsene. Disse dokumentene er rystende lesning. Voksne forgriper seg på barn og unge over hele landet. Og dette er det mest sjokkerende: Overgriperne er ikke uvanlige mennesker, tvert imot. De bor i leiligheter, i eneboliger, i byer og småsteder, i øst, vest, nord og syd. De har vanlige yrker, som prosjektledere, byggearbeidere eller helsearbeidere. De virker helt representative for befolkningen. De kan være naboen din, kollegaen din, frisøren din, for ikke å si familien din.

«Kanskje er en kunstnerisk bearbeidelse en god måte å forsone seg med sine opp­levelser.»

Hvem er barna?

Om de utsatte barna står det ofte lite i dommene, utover navn og alder. Vi kan spekulere på hvem de er, hvordan de har det på skolen, om de har venner, om de har fritidsaktiviteter. Hvordan går det senere? To av disse barna var Martin Eia-Revheim og Leonard Ibsen. Mens Martin tar frustrasjonen ut på seg selv, tar altså Leonard den videre. Ingen av delene ser ut til å ha god effekt.

Alle har rett til å fortelle sin historie. Faren til Martin Eia-Revheim kan ikke fortelle sin versjon av den. Til slutt blir han dømt og settes i fengsel. Eter soningen forkommer han i en kommunal leilighet, ensom, alkoholisert og nedbrutt. Eia-Revheim gir ikke noe klart svar på hvorfor han var som han var, dette er en av bitene han ikke setter sammen.

Det vi vet er at noen blir dømt for overgrepene, noen blir dømt for noe av det de er tiltalt for, og noen blir aldri tiltalt. Vi vet også at vold og seksuelle overgrep øker risikoen for PTSD, posttraumatisk stresslidelse. Det er ikke sikkert at de fem prosentene av befolkningen som er diagnostisert med PTSD har vært utsatt for overgrep og vold. Heller ikke er det sikkert at det bare er fem prosent av befolkningen som har vært eller er utsatt. Mest sannsynlig er det mange flere. Mange som befinner seg et sted i de 17 årene før de forteller.

Kanskje er en kunstnerisk bearbeidelse en god måte å forsone seg med sine opplevelser. Martin Eia-Revheim er ikke den første som har skrevet om en voldelig far. Han blir trolig ikke den siste heller. Men boken hans gir grunn til et ørlite håp om at verden går framover. Det er tross alt seierherrene som skaper historien. Kunnskap om at det skjer, at det skjer overalt og i alle samfunnslag er første skritt. •

Andre kilder: Barns rett til beskyttelse mot vold, overgrep og omsorgssvikt, Norges institutt for menneskerettigheter 2022. Jar, Leonard Ibsen, Tiden 2015. Sammen i mørket, Film av Silje Vesterhagen. Norges domstoler.

Vipps: 12137